Gratulerer med dagen Jack!

I dag er Jack 9 år gammel. En eldre herremann med andre ord.

 

 

Mine tidligere hunder hadde få alderdomstegn som 9 åringer. Jack derimot, han begynner allerede nå å bli gammel. Grå rundt snuten, vondter i kroppen.

Den vonde kroppen kombinert med et våkent og aktivt sinn er en dårlig kombinasjon. Han har alltid hatt, og har, maur i rompa og fjær i beina. Dvs., full fart og hopp og sprett. Vågale hopp fra flere meter, rasende fart ned steinurer - ingen hemninger. Tygging på altfor harde ting. Det har nok vært med på å gjøre kroppen hans slik den er i dag - og tanngarden noe redusert..

Som eier har det ikke alltid vært lett å bremse ham, men man lærer. Neste hund må lære å begrense seg samt varmes opp før frislipp (og trening, selvsagt). Dvs. om nykommeren blir like full av futt og fart som det Jack er.

 

Jack kom til meg som en litt ustyrlig unghund. De forrige eierne klarte ikke håndtere ham lenger og spurte pent om jeg ville ha ham. Klart jeg ville :-)

Jack og jeg hadde ambisjoner om mye trening. I de første uoffisielle freestyetreningene gjorde vi det bra. I tillegg trente vi rundeing (uten konkurranseambisjoner) og spor. Mye morro.

 

Men så gikk det ikke helt som først planlagt. Det ble mindre trening grunnet tobeint familieforøkelse - og Jack fikk etter hvert diverse problemer. Mye stress, usikkerhet. Først etter flere år med diverse trening og behandlinger fant jeg ut at han hadde kraftige forkalkninger i begge albuer. Endelig var det en veterinær som tok røntgen!
Han hadde trolig gått med det i årevis uten å halte, "kun" vist symptomer via atferd. At høye benløft var et symptom visste ikke jeg før jeg fikk det fortalt av en av ekspertene på slike skader.
Det var på sett og vis fint å få et svar på årsaken til problemene. Jack får nå piller, pulver og kiropraktikk behandling. Forhåpentligvis kan han leve ennå noen år uten for store smerter.

Vi har mistet vår kjære Litten. Jack mistet da matlysten og begynte å sutre en del. Heldigvis spiser han nesten normalt igjen nå - men sutringen har vi fortsatt. Smerter? Ubehag? Savner Litten? Kjeder seg?

I dag ble bursdagsbarnet vekket av Maskot som hadde fanget en mus. Sånt liker ikke Jack, så han vekket meg. Kl. 05:15. Ja, ja. Like greit å stå opp. Ut med Maskot og i søpla med den stakkars musen. Da kunne bursdagsbarnet sove litt videre, mens jeg satte meg ned med pc'en.

Dagen skal feires med ett spor i det fine vårværet. Og en litt lengre tur enn vanlig tenker jeg. Kanskje blir det også litt ekstra snadder å søke opp? Ja - det må det bli! Og en liten svingom på stuegulvet :-)

Gratulerer med dagen Kjære, Kjære Jack!





Dommerseminar i Danmark 12. -14. april 2013

12. - 14. april 2013 var vi 5 dommere i Kreativ Lydighet som dro fra Norge til Danmark for å delta på internasjonalt dommerseminar. Ellen Christensen, Carlola Brusevold, Mari Nøring Gøbel, Anja Magnussen Schüller og meg.

Vi dro med tre forskjellige fly - men kom til Kastrup så pass tett på hverandre at det var greit å vente der for å reise videre til hotellet sammen. Ellen og jeg var først fremme. Begge temmelig slitne etter å ha stått opp altfor tidlig - så vi fant oss et par kafestoler og sank ned der for å vente på de andre.
Samlet dro vi til hotellet, et rimelig men greit hotell, Zleep Hotel Ishøj. Anbefales dersom du vil bo billig men greit og tett på togstasjonen :-)
Etter en ok lunsj på en noe luguber bule dro vi til seminaret som fant sted på Dansk Kennelklubs lokaler.
25 dommere, 24 damer og 1 mann, fordelt på 9 nasjonaliteter: England, Australia, Tyskland, Sveits, Russland, Finland, Sverige, Danmark og Norge. Slettes ikke verst til å være første gang. Håper på ennå flere i neste runde.
Foredragene i helgen var "Musikal Interpretation in HTM and Freestyle" av Leslie Neville, "Calming Signals and Signs of Stress" av Karen Strandbygaard Ulrich samt "health and safety in our sport" av Charlotte Frigast.
For alle presentasjonene, inkludert referater og Power Point presentasjoene, se her

Koordinasjon

Det blir ikke lettere å dømme etter dette. Hva er bra for hunden av bevegelser? Er høy fart negativt for kroppen og for det mentale? Klarer vi å se signaler på negativt stress hos en hund med veldig høyt tempo? Klarer vi å se at en hund kan ha smerte utfra bevegelsene og holdningen dens?  Det overraskende var at Karen Strandbygaard ikke hadde motforestillinger mot å lære hundene å gå på frembena og på bakbena. Det eneste var at det skulle være sakte, rolig og kontrollert, og kun få skritt - og ikke gjentagende.
Bør vi være mer forsiktig med å "presse" ferske ekvipasjer til å starte? Vi ser ofte hunder som misstrives i ringen i de lave klassene. Hvordan skal vi komme bort fra det, hjelpe dem til å bli trygge og glade i ringen? til å starte i stevner som ikke blir for overvelmende? Noe å tenke på for oss som dømmer og ikke minst for oss instruktører!

Vi hadde også en gjennomgang av reglementene til de enkelte landene. Diskuterte ulikheter og likheter. Fikk tips og ideer som vi må ta med oss videre til revidering av våre egne reglement.

Vi dømte ekvipasjer i de ulike klassene - og stort sett var alle enig i hovedtrekkene. All ære til dem som stilte opp og ble dømt av 25 dommere fra 9 ulike nasjonaliteter!

Tusen takk til Emmy Simonsen og resten av danskene for et supert initiativ og et vel gjennomført arrangement!

Selvsagt var det også litt hygge på hotellet lørdagskvelden :-) Takk for hyggelig tur jenter!
  

Valpekurs, Bytrening og Veterinærbesøk

Vårens første valpekurs nærmer seg slutten. Det har vært et kaldt kurs da våren i år har latt vente på seg. Men - nå ser vi lyset :-) Bakken er bar og temperaturen over 0.
I går var vi på bytur. Eierne hadde fått beskjed om at sele var tingen for å unngå valper som trekker i båndet og påfører seg selv skader i nakke og strupe. Det er for mye forventet å tro at valpene klarer byturen i slakt bånd hele tiden! De fleste hadde heldigvis fulgt rådet. To syndet. Den ene var allerede godt miljøtrent og flink til å gå i bånd så det gikk bra. Den andre hundens eier måtte jevnlig ha assistanse fra oss instruktører for å unngå konstant trekk i halsbånd i nytt miljø.

Vi snakket litt om sikkerhet i trafikken og jobbing med en full stopp før man krysser gater.

Turen gikk i Kongsberg. I trapper, undergang og heis på stasjonen, over sprinkelbro - frem og tilbake og tilslutt en tur bortom gågaten der vi hadde rotrening før vi tuslet tilbake til stasjonen, gjennom undergangen og til Kongsberg Dyreklinikk.

Vel fremme ved Klinikken ble vi møtt av Sonja Hansen som tok godt vare på oss på klinikken. Hun gikk gjennom hundens helse og stell av hunden på en glad Flatcoated tispe ved navn Bella:

Deretter ble det omvisning på klinikken samt servering av kaffe og kaker. Valpene fikk komme inn og sitte litt på bordet, veises, mates med godbiter - i det hele tatt så fikk de en god opplevelse på veterinærkontoret.

 

 Tusen takk til Sonja og Kongsberg Dyreklinikk som tok så godt i mot oss!

 

Vel hjemme igjen ble det en liten tur på Jack og meg. Opp og hilste på naboen :-)

 



gjesp...

I dag er det 3 mnd siden verdens beste hund døde. Like vondt er det fortsatt.
Livet går videre - men minnene blir aldri borte. Jeg vet at jeg en dag kan jeg tenke på Litten mest med glede og mindre med sorg, men ikke ennå.
Littens og Schamos aske ble spredd i hundegården. De glemmes aldri - og kanskje stemmer det at vi en gang møtes igjen.

for alltid sammen

Forhåpentligvis ligger det nå en liten jentevalp i en hundemage. Og om alt går som jeg håper så flytter det inn en liten frøken her hos oss i slutten av juli.
Frem til da må jeg trene på å blogge, slik at livet og treningen med henne kan dokumenteres. Målet er filming og blogging. Filmene skal brukes på valpekurs, så da må vi være flinke ;-)
Så nå må det jobbes med bloggrutine! Derfor, gjesp...

Man kjører for fort og blir fotgjenger. Skylder på campingbilen jeg "måtte" passere rett før radaren, men det var min fot på gasspedalen :-( Så nå er jeg fotgjenger i 3 mnd og venter en bot på kr. 3000,- i posten.
Snille politimannen lot Helena, Jack og meg fortsette over fjellet til påskeferie på Tysnes.
Der var det vakkert påskevær og fine turer.

 

Hjem igjen måtte vi haike, dvs. få sjåfør til egen bil. Da var det fint med gode venner som stilte opp! Takk til Wenche og Kenneth som kjørte hver sin bil over fjellet!

Nei, de drakk ikke øl på turen over - to dager før faktisk!

 

Jack og jeg er så vidt i gang med å trene litt freestyle igjen. Mot legens råd.. Fokus blir på rolige bevegelser og minst mulig belastende øvelser. Musikken er valgt, og foreløpig lytter vi og prøver ut litt forskjellig. Om det blir et ferdig program vet jeg ikke, men vi må ha noe å trene på! I tillegg jobber vi med søk ute på tur og generell "lydighet". Snart er snøen borte og da har jeg tenkt å ta opp igjen id-spor med Jack.

 

Helgen som var deltok jeg på internasjonalt dommerseminar i Freestyle og Feelwork to music. Det skal jeg skrive litt om en annen dag.

 

 

Bøddelen

Den verste dagen i en hundeeiers liv. Hva man ikke burde gjøre, hva man burde slippe å gjøre – men hva man allikevel må gjøre og gjør.

For meg er det for tidlig, alltid. Selv om omgivelsene hinter om noe annet. En hund med livsglede er en levende hund, jeg ville ikke, synes ikke det er rett – men gjør det allikevel.

Litten møter meg logrende og glad hver morgen, helt til siste dag. Har jeg vært ute kommer han, om han er våken, løpende glad til meg. Er han virkelig klar for å ta farvel for godt?

De siste månedene har Litten utviklet nærmest separasjonsangst når det kommer til meg. Han gråter og hyler når jeg drar. Den siste uken har jeg knapt kunnet gå ut av rommet uten at han har satt i gang. MEN, får han en hundeis så er det trøst nok, han koser seg med den.

Tur har gått bra til det siste, men han er litt skjelven bak, av og til halter han litt. Men jammen er det kaldt ute også, så enhver gamling lider jo litt da… Godbitspor er viktigere enn problemene, selv om luktesansen ikke er som den en gang var.

De siste dagene har han til tider ikke kommet seg opp i sofaen, han må stort sett ha hjelp. Sofaen er hans favorittsted, og han står med hengehode og tenker at han gjerne skulle… Så går han og legger seg i en av hundesengene.

Det er vel ikke så farlig? Allikevel var det problemene med sofaen som gjorde utslaget for meg, det som gjorde at jeg tok telefonen og bestilte timen. At han dagen etter var litt sprekere gjorde ikke at jeg avbestilte :-(

Egoismen slår inn. Den siste dagen hans var uten kunder for meg. Første helgen uten Litten er uten kurs jeg holder eller skal på. Ett møte i morgen, men kan holde meg rolig, som observatør.
Ukene etter er fullpakket med kurs, konsultasjoner og eksamensforberedeler, og jeg vet ikke om jeg ville kunne fungere verken som instruktør eller student i dagene tett på bøddelgjerningen. Derfor ble det trolig noen dager for tidlig, kanskje til og med et par uker eller en måned eller mer for tidlig.

Det eneste som er sikkert er at ingen kan beskylde meg for å ha ventet for lenge!

Med min datter snakker jeg om hundehimmelen. At Schamo venter på Litten. At det er Schamo han snakker med når han den siste tiden har bjeffet uten, for oss, forståelig grunn. Ut i løse luften, stadig vekk. Han snakker med Schamo som venter på ham, spør om han kommer snart, sier jeg. Det blir bra å møte sin beste venn igjen.

Schamo var også stort sett glad til det siste, men han hadde tilsvarende problemer som Litten. På ham var også synet mer sviktende. Også der var det for tidlig etter min mening, men allikevel gjorde jeg det. Jeg skulle på kurs i Sverige og det ville blitt for tøft for Schamo å være med, og han kunne ikke lenger overlates til andre.

Schamo har ofte kommet til meg i drømmene – kanskje blir de to som kommer nå? Jeg håper det. Snart skal de få fly sammen ut fra verandaen, over hundegården. En hundegård Schamo aldri kjente, men sammen med Litten blir det fint.

Dette snakket vi om i dag, mens tårene trillet og Litten spiste kjøttpudding og ost før han sovnet inn. Takk til rolig og flink veterinær, og takk til Helena og Chris som var med. Litten hadde det bra helt til det siste. Og da valgte vi å tro at han hadde fløyet til Schamo, bare kroppen lå igjen.

Jeg kan velge å bli litt religiøs. Tro på en Gud som inkluderer hundene i sin himmel, en hundehimmel med store sletter, vidder og fjell. Strender og vann å leke i.

Eller jeg kan velge å tro på flere liv, at når vi en gang får en ny liten valp, kanskje kommer Litten da tilbake. Eller kanskje gleder han en annen familie som trenger en god venn.

Finnes det et ”etterpå” for hundene mine så vet jeg at det blir bra, noe annet går ikke ann!

Unnskyld Litten og Schamo!

Nei, jeg synes IKKE dette er greit.

Raske Menn viser hvordan man skal hevne seg på bråkete hunder...
Jeg så ikke dette på tv, ble først oppmerksom på det da bekjente la det ut på facebook. Jeg syntes absolutt ikke det var morsomt. Hadde det vært naboen som skle ut i vannet, kanskje... Hunder, nei. Den siste hunden skyves ut i vannet.

Det er en forholdsvis kjent norsk hundetrener som har trent hundene. Hundetreneren sier selv: "Hundene er trent spesielt for oppgavene og den lille hunden ble det brukt mest tid på å lære henne å stoppe og skli og ikke bare hoppe uti vannet! Raske Menn cruet var veldig opptatt av etikken rundt dette stuntet og var spørrende til oss om det gikk an... Hundene har nøysommelig blitt plukket ut etter badeglede og vi har benyttet hunder som gledelig gjorde hele stuntet på egen hånd med glede (løpe ut på brygga, hoppe i vannet)! Så har vi selvfølgelig overrasket de med litt såpevann for at det skulle bli et skikkelig stunt ut av det. ;) Ingen hunder som er blitt presset til noe som helst! Og når det kommer til skade... Sikkerheten var selvfølgelig på plass. Dybden på vannet var bra nok, avstand til stein og annet som kunne skade de var okei og det var folk i vannet til å ta seg av hundene om det trengtes... Folkens! Dette er tv! Det skjer mere bak kamera enn det som kommer frem i stua. Hilsen profesjonell hundetrener"

Ok, kanskje stemmer dette. Kanskje ble alt gjort med glede av hundene. Kanskje til og med den lille hunden på slutten med glede ble skjøvet ut i vannet? Fordi den elsker vann og visste at det vanket belønning etterpå?
Ok, om jeg kjøper den, er det da greit? Tja - ja, rent treningsetisk. Men hva med "Så har vi selvfølgelig overrasket de med litt såpevann for at det skulle bli et skikkelig stunt ut av det. ;)" Her faller det treningsetiske litt sammen, det er ikke noe etisk med dette i det hele tatt! Det kan skremme hunden fra diverse underlag og det kan gi hundene skader i sener og ledd.

Ja, det er bra at man ber profesjonelle om hjelp til å lage program der hunder brukes, men jeg er svært skeptisk til at man som profesjonell bidrar til å lage program som oppfordrer til dyremisshandling. Dette forsvarers med at det er humor. Og det er det sikkert, selv om ikke jeg finner det morsomt. Greit nok det ;-) Det jeg reagerer mest på er hvilke ideer et innslag som dette kan gi dem som allerede ikke er så nøye på hvordan dyr behandles.

Jeg har selv en hund som elsker vann - og Jack ville nok gjerne stilt opp i en film som innebærer løping og hopping fra brygger og ut i vann. Men ikke søren om jeg ville utsatt ham for å løpe rett over en såpeglatt brygge og skli ut i vannet.

Byhunden og Landshunden

"Nei, kan ikke ha hunder i by'n sier folk. Dyreplaging det." "Hunder må bo på landet, de hører ikke hjemme i byen" "Kan du ikke skrive en bok om å ha hund i byen?"

Er dette livet til byhunden?

Det hadde blitt en liten bok :-) Jeg er totalt uenig i utsagnene over. Hunder har det faktisk bra i byen. I Norge vel og merke, det er det landet jeg har mest erfaring med - så bør ikke uttale meg om andre land ;-).
Vi har ingen skikkelige storbyer. Oslo som er Norges største by har parker og skog lett tilgjengelig samme hvor en bor! Det går alltids en buss, trikk eller bane til marka, og det tar ikke mange minutter :-)

Har denne hunden det vondt?

Jeg har selv bodd flere år sentralt i Oslo, med først en så to hunder. Hundene fikk lengre skogsturer da enn nå når jeg bor på landet. Kanskje var det fordi jeg faktisk måtte komme meg til skogen? Nå har jeg skogen utenfor døren... Variasjonen på turomroåder var større. Hvor vi gikk kom ann på hvilken trikk, buss eller bane vi tok. Eller hvilken retning vi gikk da vi gikk ut døren. Gangavstand til 3 - 4 større og mindre parker. Det var enkelt å miljøtrene hundene på alle slags mennesker, ta kollektivtrafikk osv. Nå må jeg planlegge litt kule turer/opplevelser for hundene hver uke, det kom mer av seg selv da jeg bodde i Oslo.
I byens parker møter man andre hundemennesker/hunder, og er man flink kan man få positive opplevelser med andre hunder fra starten av og vedlikeholde positiv sosialisering gjennom valpe- og unghundperioden. På landet er det gjerne langt mellom hundene man møter, og hvert møte blir en uventet og gjerne stressende opplevelse for hunden (og eieren ;-)). Sosialisering og miljøtrening må planlegges i større grad enn om man bor i en by.

Det positive med å bo på landet er gjerne at det er kort vei til skogen, ofte rett ut døren. Man har gjerne en hage hunden kan være ute i så mye den lyster. Og det ER bra, spesielt når man er syk eller har dager da ting går på tverke og tiden ikke strekker til. MEN, for mange blir hagen eller en hundegård en sovepute. En del hunder på landet får for lite tur fordi det er enkelt å bare slippe dem ut i hagen eller hundegården. Der kan de gjøre fra seg, og eier slipper å gjøre det enhver hundeeier SKAL gjøre, gå ut sammen med hunden sin! Gå tur sammen med hunden sin, aktivisere hunden sin - være sammen med hunden sin.

sånn liker vi å tro at hunder på landet har det

Mange tror at hunder på landet har stor frihet og er mye ute i naturen. Og mange har det bra :-)



Noen hunder tilbringer store deler av døgnet alene i en hundegård (illustrasjonsbilde)

Men, dessverre er det mange hunder som settes ut i en hudegård om morgenen, ofte alene, og gjerne blir der helen dagen. Eller de slippes ut i hagen noen ganger i løpet av dagen. Tas inn når de bjeffer på forbipasserende folk eller biler. Tur er en sjeldenhet. Mange takler det, men et bra hundeliv er det ikke. En del takler det ikke, og utvikler "problematferd" - noe som igjen gjør at de får problemeiere som gjerne tillegger hunden sin det merkeligste av negative egenskaper.  Og den onde sirkelen er i gang. Tro meg, jeg har møtt mange av dem.
Jakthunder får ofte jobbe deler av året. Er de ikke da i fysisk trening resten av året blir de ofte sårbeinte og kan i tillegg få belastningsskader. Hunden selv har ingen begrensninger, den elsker jobben og kan ofte jobbe til den omtrent stuper.

Så folkens, har du hund i byen så MÅ du ut på tur. Har du hund på landet, ja så må du det også, kanskje ikke for at hunden skal få gå på do, men for at den skal få det den har behov for av fysisk og mental aktivisering - og ikke minst for at du og hunden skal ha kvalitetstid SAMMEN!

gule, røde og blå hunder

Den siste tiden har det blitt skrevet og sagt mye om Gule Hunder. Fra før av kjenner vi Blue dog og Red zone dogs. Noen av oss har også hørt om Green dogs. Og røde hunder, det er jo en kjent og forhatt barnesykdom ;-)

Hunden Blå er et spill som skal lære barn rett omgang med hunder.



Blå er en forholdsvis usympatisk hund som reagerer som mange hunder gjør i diverse daglidagse situasjoner. Blå er den uoppdragne hunden ingen vil ha - men som dessverre mange har. Barna i spillet kan ta rette eller gale valg, og får reaksjoner fra Blå ut i fra hvilke valg de tar i de gitte situasjonene. Meningen med spillet er at barna skal lære hva som er de rette valgene i omgang med hunder. En edel tanke, og selv om jeg synes spillet har en del svakheter, så er det et must for alle barnefamilier, også de uten hund. Spillet er for barn fra 3  år og oppover til ca. skolealder. Kanskje også noe barnehager burde hatt? Spillet kan fås kjøpt hos atferdskonsulenter (jeg har det jeg ;-)) og andre som jobber profesjonelt med hunder.

Røde hunder er  en barnesykdom ;-) Men Red zone dogs, eller rødsone hunder, er et begrep flittig brukt av en kjent tv- personlighet, og dessverre adoptert av mange hundeeiere.
Cesar Millan sier: when a dog is in the "red zone" state of aggression, the animal's high level of tension and frustration, mixed with the resulting desire to act out through aggression, can make it extremely difficult to bring the animal to a calm and relaxed state of mind.
Etter min mening et missbrukt uttrykk da man ofte snakker om rødsonehunder som hunder så farlige at de helst bør avlives. Og kan de ikke fikses av denne tv-kjendisen, da er det ikke håp. Positive metoder skal visstnok ikke virke på slike hunder. Heligvis, vi er flere som vet at positive metoder ofte virker langt bedre enn straffebaserte metoder. Og om de bare virker like godt, da må det være det som tar best hensyn til dyrets velferd vi må velge.

Grønne hunder? Hva er det? http://raiseagreendog.com/ En grønn hund er rett og slett en hund som spiser økologisk og som har miljøvennlig utstyr og leker.

Det siste nå er altså Gule Hunder. Og hva er så en Gul Hund? Jo det er en hund som trenger avstand. Avstand til andre hunder eller avstand til mennesker. Og hvorfor det?

Hunden kan være redd andre hunder eller mennesker, den kan være for ivrig og skal trenes i å kunne være nær andre hunder eller mennesker UTEN å måtte ha fysisk kontakt. Den kan være aggressiv, den kan være på jobb, under en eller annen form for trening osv. Årsakene er mange, men det hovedpoenget er at en hund med et gult bånd e.l. festet i halsbånd, sele eller line betyr at eier ikke ønsker at man skal gå nær hunden. Og det må respekteres!

Tanken er god - men jeg har noen motforestillinger...

• Det må ikke bli slik at man lar være å trene fordi man heller kan merke hunden.
• Det må ikke bli slik at man skjeller ut folk som ikke kjenner til det gule båndet.  - Man må i tillegg til å ha på båndet også si i fra til de som vil la hundene sine hilse eller selv
  kommer for å hilse.   
• Ikke stol på at det holder å sette på et gult bånd. - Det er ikke alle hundeeiere som har 99% av sine venner fra hundemiljø, og heller ikke alle som er innom hundesider på fb.  
• Mennesker uten hund kjenner ikke nødvendigvis til alle rarieteter som vi hundeeiere holder p
  på med. Det vil ta laaaang tid før det er allment kjent at et gult bånd på en hund betyr "ikke
  hils, gi avstand"
• Ved å sette på et gult bånd signaliserer man for omverdenen at hunden har et problem med andre hunder eller mennesker. Det er ikke sikkert at det er slik, mend det er allikevel et signal man gir. Blir det mange gule hunder rundtom kan det øke folks frykt for hunder og folks oppfatning av at hunder ikke er trygt.

Jeg er i utgangspuktet positiv til Gule hunder og håper problemstillingene jeg ser ikke blir noe problem. I tillegg er det er viktig å jobbe for at båndet skal kunne gå av hunden igjen. At hunden skal takle verden den lever i. Det gule båndet skal ikke bli en sovepute for hundeeiere, og det skal ikke erstatte miljøtrening, sosialisering og generell trening i hverdagslydighet.

Det må også legges vekt på at du ALDRI skal la hunden din gå bort og hilse på annen hund i bånd, uansett om denne har gult bånd på seg eller ikke. Spør eier først!

Og uansett om hunden har gult bånd på seg eller ikke - du skal ikke gå bort og hilse på den før du har sjekket med eier om det er ok.

  

Min firbente familie :-)

Anna

På oppfordring fra min gode venn Anna blir det i dag et lite blogginnlegg om alle mine 4-beinte samboere.

Litten, 14 år og 3 mnd. Min kjære, kjære Litten nyter ennå livet. Turer nesten hver dag. Hopp og sprett og glede når vi møtes om morgenen og når jeg kommer inn etter ridetur, jobb eller annet. Litten nyter fortsatt livet som figurant når det er hunder på konsultasjon som trenger det. Han vet hva som gjelder, gjør en perfekt jobb. Aldri protester på å gå ut da - men om det "bare" er tur vi skal på, da vurderer han været, tidspunktet, dagsformen osv. Skal Helena være med? Litt større mulighet for at han da vil være med på tur :-) Ellers så sover han mye, mange gode drømmer!




 

Litten og Helena

Litten står gjerne ute i hundegården og bjeffer ut i luften. Om noen spør hva han bjeffer på så svarer jeg at han snakker med Schamo. Schamo spør om han ikke snart kommer - og Litten svarer at han kommer når han er klar, ikke helt ennå. Det er snart 8 år siden Litten og jeg tok farvel med Schamo. Jeg husker de første turenen etter at han var borte. Han brukte å vente på oss ute, orket ikke bli med på tur. Litten brukte å hoppe og sprette i glede hver gang de møttes etter en liten tur - og de første turene etter at Schamo var død utførte han samme hilserituale, bortsett fra at det ikke var noen der å hilse på...



Schamo som uler til sin gamle venn, Litten

 

Denne er til Schamo



Jack har lenge vært sykemeldt. Smerter og betennelser grunnet forkalkninger i begge albuene. Og litt annen grums. Operasjon ble vurdert, men eksperten mente nei. Rimadyl har vært brukt, mye, men nå bare litt. Dessverre er det slutt på freestyletrening, men noe HTM kan vi nok holde på med. Og eksperten sa at vi kan prøve oss på rundering igjen, og at han får lov til å trekke. Så da må jeg jo være glad! Mye bading har det også vært på Jack i sommer. Han bryr seg ikke om at været er dårlig, bading er topp uansett!
Det er merkelig å måtte betrakte Jack som en eldre hund. Han løper som en gal når han har sjansen, leker og herjer. Vet ikke selv at han skal være forsiktig med kroppen sin. Han kommer nok til å være villmann til sin siste dag :-) Og det skal han få lov til, det er det som er Jack!

 

Maskot, tja - hva er det å si om ham? Han er opptatt av å fange mus, fugler og ekorn. Samt føttene mine. Lille Maskot som jeg fant i et uthus der jeg bodde for 9 år siden, hjelpesløs og forlatt av sin mor. Hun var sikkert skremt unna av hundene...
Så vidt fått øyne, sint som bare det. Kloke hoder sa det kom aldri til å gå bra, han ville ikke kunne lære å klarte (det lærte jeg ham), ikke å jage (det lærte han seg selv) og han kom ikke til å bli renslig. Alt dette måtte han lære av en katt. De hadde sikkert rett i at det ofte kunne bli slik, og jeg prøvde virkelig på å finne en kattemamma til ham, men uten hell. Heldigvis gikk det bra. Sosial med andre katter er han ikke, men han går fint med folk og hunder - og det er jo det viktigste hos oss ;-) Hestene takler han, men stikker om de kommer for nær ham. Når vi har pauser på kursene kommer Maskot for å hilse på de to- bente, og av og til de firbente. Han har det bra :-)


 

Maskot, Schamo og Litten for 8 - 9 år siden



Maskot og Litten

Gnist, min gode 7 år gamle nordlandshest. Har bodd hos oss i litt over ett år. Først sammen med sin bror, Granitt. Granitt måtte vi dessverre selge tilbake til de forrige eierne. En erfaren salmaker mente han hadde altfor kort rygg til at voksne kunne ri ham, og siden vi følte vi ikke var kommet noen vei med ham ridemessig, så besluttet vi at han var feil for oss - og vi var feil for ham. Trist og tung beslutning, men riktig for oss.
Gnist har året vi har hatt ham fått fjernet en tann. Han kom med en svart tann, og en hevelse som bare ble verre. Til slutt måtte tannen ut. Ellen Schmedling trakk den, samt hadde 3 kiropraktikkbehandlinger på ham. Det virker som om han hadde noen gamle traumer.
Nå har heldigvis en god vennine av meg, veterinær Renate Nydal, videreutdannet seg som kiropraktor på hest og hund, så hestene og hundene får behandlingen brakt hit heller enn å måtte reise ut. Det blir da både enklere og rimeligere :-) I tillegg kan Hund i Fokus sine kunder få behandlet hundene sine her. Ta kontakt om det er av interesse!
Gnist kommer galloperende når jeg roper på ham, og vrinsker etter meg når jeg går. Vi er blitt gode venner! Ridemessig skifter han lett mellom holdt, skritt og trav - og galoppen er begynt å bli bra. Noen dressurhest er han absolutt ikke. Der er jeg for rusten, men vi koser oss på tur. Litt gøy bakkearbeid holder vi også på med. Så vidt begynt med å hoppe ;-)


klikkerponnien min ;-)



Helena og Gnist på tur

Rigel, en 13 år gammel norsk kaldblods, flyttet til oss nesten samtidig med at Granitt flyttet fra oss. Han har en allsidig bakgrunn som inneholder både trav, horsemanship, dressur, sprang mm. En erfaren herremann med andre ord. Et lite handicap har han, da han visstnok skal være blind på venstre øye. Jeg tror ikke det stemmer helt, men at han har litt dårlig syn på det øyet tror jeg nok.
Da vi kjøpte ham var han mager og med altfor lange, steile hover. Men, snill og god. Han har fått opptil flere behandlinger av hovskjærer Tone Wien, samt hittill tre behandlinger av kiropraktor Renate Nydal. Og flere skal det nok bli.
Deilig med en hest som er "utlært", og som "alle" kan ri på. Både hover og kropp har utviklet seg bra, og han ser ut til å trives her hos oss.
Han og Gnist hadde en tøff start, da Gnist ikke ville ha noe med ham og gjøre. Han var rene drapsponnien, brøt seg over gjerdet for å ta ham. Gnist jagde, beit og Rigel sparka. Vi tok det derfor saaaakte for å unngå skader. Hadde dem adskildt med dobbelt gjerde gjennom, gikk og red turer sammen, leide sammen inne på beitet - og til slutt slapp vi dem sammen - og nå er det verdens beste venner :-)

Gode venner til slutt :-)

Rigel på tur juli 2012

En tynn Rigel får sin første behandling av Renate

I begynnelsen av juni kom mattilsynet på besøk. De hadde fått en bekymringsmelding. Hestene var magre, de spiste barken av trærne og hadde lite mat og ikke tilgang på vann. Var påstanden - noe mattilsynet hedligvis lett avkreftet.
Kanskje trodde vedkommende at Rigel var Granitt? Brun hest som var rund, og så plutselig tynn? Og en del høyere og lengre, men... At de av den grunn ble bekymret? Det er bra folk bryr seg, men hadde vært fint om de sjekket først. For vann, det har de. To bekker inne på beitet. Og nå også et badekar i fall bekkene skulle gå tomme. Mat får de selvsagt også - og noen hester spiser bark uansett...
Rigel spiser bark - det gjør han til tider nå også, selv om det er mye gress å spise. Da han kom fikk han selvsagt høy da gresset bare så vidt var begynt å komme frem.
Gnist har aldri vært tynn, så at vedkommende skrev hester i flertall var jo egentlig litt morsomt :-)

Rigel og et hardt skadet epletre!