Søk i denne bloggen

Viser innlegg med etiketten Nina Haaland. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Nina Haaland. Vis alle innlegg

onsdag 30. januar 2019

Den forbanna bjeffingen!


Den forbanna bjeffingen!

Ikke hadde jeg trodd at mitt første blogginnlegg om Kalifa ville blitt et innlegg om bjeffing. Men, da en god venninne spurte meg om jeg noen gang har skrevet om hvordan håndtere bjeffing hos valp, så var svaret nei. Jeg har nå selv en valp som bruker bjeffing til det meste, så da benytter jeg anledningen til et lite blogginnlegg om bjeffing.

Mitt forrige blogginnlegg var om Müsli som førtidspensjoneres fra konkurranser og som demohund. Hun trives ikke med det, og det blir negativt for oss begge. Bare litt over en uke etter avgjørelsen flyttet Kalifa inn. Men, det er slettes ikke sikkert at Kalifa og jeg kommer til å satse på konkurranser. Tiden får vise. En presentasjon av lille, kule monsterdachsen får komme i neste blogg. Her tar jeg kun for meg det som er "problemet" med frøkna. Nemilig lydnivå!
Bildet kan inneholde: en eller flere personer og innendørs  Bildet kan inneholde: hund


Først, jeg HATER kontinuerlig bjeffing
. De er noe jeg må ta tak i med en gang, for jeg blir sprø av hunder som bråker hele tiden.

Bilderesultat for dachs barking 
Men, hunder bjeffer, noen mer enn andre, så målet mitt må være realistisk. Jeg har fått meg en dvergdachs som elsker å bjeffe, som det er naturlig å bjeffe for, og jeg kan ikke fjerne bjeffingen helt dersom jeg vil ha en lykkelig og veltilpasset hund, og det vil jeg.

Når bjeffer så Kalifa? Dvs, hvordan så det ut før jeg begynte å ta tak i det:
  1. Hun bjeffer for å terge katten. 
  2. Hun bjeffer for å terge Müsli (min andre hund) og for å få Müsli med på lek 
  3. Hun bjeffer for å få oppmerksomhet fra menneskene i huset
  4. Hun bjeffer når hun vil inn
  5. Hun bjeffer når hun vil ut
  6. Hun bjeffer når hun får mat
  7. Hun bjeffer når hun leker alene
  8. Hun bjeffer av og til når vi trener
  9. Hun bjeffer når det ringer på
  10. Hun bjeffer når Müsli bjeffer (av og til når det ringer på, ofte når hun ser noen utenfor, av og til når hun hører noen utenfor, når hun er ute og ser/hører folk og/eller hunder i nærheten.)

Et enklere spørsmål hadde vært: Når bjeffer ikke Kalifa?
·         Hun bjeffer ikke når hun sover
·         Hun bjeffer ikke når hun spiser
·         Hun bjeffer som oftest ikke ute på tur
·         Hun bjeffer som oftest ikke når vi trener

Ok, med utgangspunkt i overskriften: «Den forbanna bjeffingen» så må noe gjøres. De fleste hundeeiere er enig i at dette må tas tak i med en gang. Bjeffing kan være selvforsterkende, og i tillegg så skjer det automatisk forsterkning i noen av punktene over.

Straff:
Jeg kan velge å straffe Kalifa for å bjeffe. F.eks. så kan jeg sprute vann på henne eller jeg kan ta henne i nakken og si «NEI» hver gang hun bjeffer. Det kan virke i enkelte tilfeller, men hun kan jo da løpe fra meg mens hun fortsatt bjeffer «Jippi, du kan ikke ta meg». Da kan jeg løpe etter henne, for jeg får tak i henne til slutt. Så kan jeg ta henne i nakken og legge henne i bakken mens jeg brøler NEI av mine lunger fulle hals. Jeg kan kjøpe såkalte bjeffehalsbånd som utløser sitruonsprut, lyd, vibrering eller strøm hver gang hun bjeffer. Ubehagelig nok til at hun ikke bjeffer igjen.
Jeg tipper hun blir stille om jeg er sint nok, og konsekvent i mine avstraffelser.
Men, hva har jeg gjort ved å benytte slike metoder?

·         Jeg har tatt gnisten fra en lykkelig og glad valp .
·         Jeg har sannsynligvis skadet vårt gode forhold for lang tid fremover, kanskje for alltid.
·         Jeg har trolig svekket Kalifas tillit til meg som en stabil og hyggelig person.
·         Jeg har straffet valpen uten å gi henne informasjon om hva jeg egentlig ønsker.
Jeg har ikke trent henne, ikke lært henne noe nytt, kun påført ubehag for å bli kvitt noe som er naturlig for henne, men som jeg ikke liker.

Som du sikkert forstår så er ikke dette metoder jeg vil bruke eller anbefale andre å bruke. Dessverre så finnes det hundetrener/instruktører som lærer hundeeiere å bruke straff i sin omgang med valpen. De påfører valpen og relasjonen hund/eier mer skade enn nytte.

Mine valg:

La meg gå gjennom punktene der Kalifa bjeffer:

1.       Hun bjeffer for å terge katten:
Stakkers Maskot (katt), han får gjennomgå. Men om jeg observerer Maskot så ser jeg en metode som virker ganske bra. Han ignorerer. Hun får ingen respons på bjeffingen. Så hvor kult er det da? I lengden ikke veldig kult. Om hun ikke gir seg så stiller jeg meg mellom dem, og eventuelt tar med meg katten unna. Kalifa ønsker ikke at Maskot skal fjerne seg ved min hjelp – hun vil at han skal flytte seg fort, for egen maskin.Maskot og jeg er ikke kommet helt i mål her, men det er blitt mye bedre og hun bjeffer ikke like mye på ham nå som hun gjorde i begynnelsen, da hun var blitt riktig varm i trøyen i sitt nye hjem.
Jeg kan også velge å gi henne en alternativ atferd. Be om en «sitt» eller noe annet hun er god på, og belønne det. Ofte har jeg da to hunder og en katt som sitter fint for å få godbit J
Etter et par øvelser som hun utfører stille så gir jeg gjerne et lite godbit- eller tørrfôrsøk dersom jeg ikke har tid til å fortsette med litt trening. Det roer gjerne litt ned.

2.       Hun bjeffer for å terge Müsli:
Müsli er også enormt dyktig på ignorering. Jeg er imponert over hvor rolig hun kan være, og hvordan hun unngår blikkontakt med det lille monsteret. Svært ofte fungerer det.  Blir det ikke rolig så tar jeg en barnegrind/kompostgitter mellom dem for at Müsli skal få fred.Av og til svarer Müsli med lek – da prøver jeg å geleide dem ut på verandaen, da herjelek innendørs kan bli litt for heftig (synes jeg, hundene synes det er helt ok). De begynner også nå så smått selv å be om å få gå ut når de er i det humøret J
Jeg kan gi henne en alternativ atferd. Be om en «sitt» eller noe annet hun er god på, og belønne det. Etter et par øvelser som hun utfører stille så gir jeg gjerne et lite godbit- eller tørrfôrsøk dersom jeg ikke har tid til å fortsette med litt trening. Det roer gjerne litt ned.
Müsli er grinete om kvelden, så om bjeffingen starter på kveldstid skiller jeg dem med en gang, da Müslis tålmodighet er langt kortere da enn på dagtid.    

3.       Hun bjeffer for å få oppmerksomhet fra menneskene i huset:
Ignorering, ignorering og atter ignorering. Et sekunds stillhet belønnes så med trening eller søk. Er det altfor ille, og/eller de tobeinte har en dårlig dag, eventuelt holder på med noe «viktig» som ikke kan utføres med et monsters støynivå, da setter jeg henne inni en liten inngjerding. Med en gang hun er stille så åpner jeg opp. Det tar stort sett ikke lang tid J Det skjer heldigvis ikke så ofte at jeg tyr til det, men det hender. Denne bjeffingen er det blitt mindre og mindre av, heldigvis!!

4.       Hun bjeffer når hun vil inn:
Vi har katteluke som katten bruker når den skal inn fra verandaen. Vi har nå koblet Kalifas chip til luken, og er begynt å lære henne opp til å gå inn den veien. Müsli har en klokke hun setter snuten på når hun vil inn. Tanken var å også lære Kalifa å bruke den, men med kattelukeløsningen så er det egentlig ikke nødvendig.

5.       Hun bjeffer når hun vil ut (utenom når jeg bestemmer at vi skal ut på tur):
Helt ok. Men, har tenkt å lære henne å ringe med en klokke her også. For treningens del J Hun bjeffer ikke når vi skal ut på tur, altså når vi skal ha på selen og gå ut.

6.       Hun bjeffer når hun får mat:
Stress, iver, sult. Dette skjer oftest om morgenen, trolig fordi hun da er mest sulten. Skålen settes ned når hun er stille, og jeg sier raskt «vær så god» for at hun ikke skal begynne å bjeffe igjen. Jeg forer også før tur inntil videre, da turen selvsagt gjør henne mer sulten. I og med hun er så liten ennå så må hun ut med en gang vi står opp. Det er da kun lufting i hagen. Tur sammen med Müsli og meg kommer etter at jeg har spist frokost og Helena har dratt på skolen. Normalt forer jeg hundene etter turen, men det er lenge å vente for en sulten liten valp. Enn så lenge så får de nå mat før turen. Det er blitt bedre med bjeffingen, men dette er vanskelig for henne. Jeg jobber derfor parallelt med Karen Overalls avslapningsprotokoll. Selvsagt ikke bare pga dette, men fordi jeg ser at Kalifa lett kan fyre seg opp – og fordi avslapningsprotokollen lærer valpen / hunden å forholde seg rolig med økende forstyrrelser. Her er en link til en nettversjon: http://championofmyheart.com/relaxation-protocol-mp3-files/


7.       Hun bjeffer når hun leker aleneStort sett lar jeg henne holde på. Hun er en liten valp, hun leker og har det moro. Kjefter og herjer med et bein eller en bamse mens hun raser litt rundt. Om det er praktisk så geleider jeg henne ut mens hun holder på – men av og til er det rett og slett for vått, glatt eller for kaldt på verandaen.

8.       Hun bjeffer av og til når vi trener:
Trenerfeil. Hun forstår ikke hva jeg vil, jeg krever for mye. Hun går opp i stress, mister konsentrasjonen. Alt er tegn på at jeg bør roe ned, ta en pause. La henne få snuse litt, få noe å tygge på eller gå og leke med en kompis (om mulig). Så får jeg tenke litt på hva jeg skal gjøre annerledes når jeg prøver på ny J

9.       Hun bjeffer når det ringer på:
Hun vet utmerket godt hva lyden betyr. Det er noen utenfor, det blir prating ute i gangen – kanskje kommer det noen inn. Belønning på kjøkkenet mens noen andre får gå og åpne døren. Forventningen endres fra dem som er ute til det som finnes på kjøkkenet.
Her har jeg ikke kommet igang med treningen ennå, så ting bare skjer når det skjer, og det fungerer bra. Men, det vi skal gjøre innimellom er at en skal stå ute og ringe på, mens jeg skal belønne Kalifa ved sengen hennes på kjøkkenet. Mange repetisjoner etter hverandre (med 10 -120 sek. Mellom hver gang det ringer på. Flere ganger i uken i en periode fremover. Målet med dette er at Kalifa skal løpe til sengen på kjøkkenet når det ringer på, og ikke løpe bjeffende mot utgangsdøren.

10.   Hun bjeffer når Müsli bjeffer:
Hver gang Müsli bjeffer på noe utenfor får Kalifa ros og godbit fra meg. Fungerer bra, men forutsetter at de andre menneskene i huset klarer å la være å bry seg med Müslis bjeffing (da det øker bjeffingen, samt forteller Kalifa at, ja, det er noe å bry seg om). Det meste fungerer best når hundene og jeg er alene hjemme J

Hva med tidsåunktene da hun ikke bjeffer?
Kalifa bjeffer ikke når vi er ute og går. Hun bjeffer ikke på folk og dyr vi møter på ute, bank i bordet og kryss i taket.
Det kunne hun nok ha gjort dersom jeg ikke hadde vært nøye på sosialisering og miljøtrening. Hun har kjørt tog, hun har vært med i stall og ridehus, hun har vært på flere byturer, hun har vært på mange hundetreninger, hun har vært i «syklubb» (uten en tråd) mm.
Jeg har alltid med godbiter – og møter vi på nye ting tar vi oss god tid til å kikke på det ukjente. På den avstanden Kalifa trenger! Vi har godbitsøk på rare overflater, og Kalifa får belønning både for å kikke rolig på folk og dyr, men også for å velge å se bort i fra ting hun finner spennende.



Kalifa er liten, og godbitene må være deretter. Knøttsmå!! Gjerne ørsmå ostebiter, da ost er en av favorittene. Kalifa elsker å leke, så i trygge omgivelser bruker jeg mye lek for at hun ikke skal bli stappa full av gobiter – samt fordi Kalifa selv som oftest foretrekker lek som belønning.

Bilderesultat for dachs barking

Litt utenom tema, men allikevel i same gate:
For et par dager siden så jeg en dame med en Ridgebackvalp ute på tur. Damen kikket ned i telefonen sin og valpen snuste og trakk i båndet (for å sjekke ut flere lukter). Damen rykket kraftig i båndet, og sa noen lite vennlige ord - mens hun fortsatte å kikke i telefonen.
Kanskje sjekket hun Facebook, eller Instagram? De to gjorde akkurat det samme - de sjekket ut "siste nytt". Valpen ble straffet for det.
Sånt gjør meg eitrande sinna. Jeg skulle nå et tog, så jeg hadde ikke tid til å stoppe og prate med henne. Men, hva om hun var på nett med valpen sin? Da hadde det vært lettere for valpen - og hyggeligere for begge to. Hun kunne brukt duftflekkene som belønning for kontakt, for slakt bånd eller andre ting hun ville oppnå, og de ville begge fått en mye triveligere tur. Eventuelt kunne hun hatt sele på valpen og latt den sjekke duftflekker mens hun selv sjekket telefonen...

lørdag 7. april 2018

Alene hjemme problemer?


Separasjonsrelaterte problemer:



Det finnes mange varianter av separasjonsrelaterte atferdsproblemer, men hunder med reell separasjonsangst er unaturlig bundet til et individ og opplever sterk angst når denne personen er borte.
Heldigvis er de fleste tilfellene ikke så alvorlige. Dessverre lever mange hunder med grader av separasjonsrelaterte problemer og separasjonsangst uten å få hjelp, fordi eier ikke oppfatter det som et stort problem. For enkelte eiere blir det først et problem når hunden ødelegger noe, gjør fra seg innendørs, eller naboene klager over støy.

En blogger [i]jeg diskuterte med på en Facebook-side for en tud tilbake påsto at man ikke trenger å trene hunder til å være i bur. Om man en dag i fremtiden skulle få behov for å bruke bur, var det bare å sette hunden i buret, og det burde den takle[ii].

Bilderesultat for crate scared dog

Dessverre, så enkelt er det ikke. De færreste hunder vil synes det er greit å bli satt i bur om de aldri har lært at buret er et trygt og godt sted. Men, mange vil takle det uten å få store problemer i ettertid.
Dessverre gjelder det ikke alle. For hunder med anlegg for separasjonsangst kan en slik episode være det som gjør at de utvikler separasjonsangst.

Så, lær hunden å trives i buret sitt. Du vet aldri når du kan få bruk for det!


Separasjonsrelaterte problemer hos hund er forholdsvis vanlig. Etologen Kerstin Malm sier[iii] at i Sverige har minst 10 – 15 % av hundene ifølge eier den type problemer, og det er ingen grunn til å tro at det ikke er tilsvarende i Norge.

Hva kommer separasjonsrelaterte problemer av?
Hunder er sosiale familiedyr. De vil gjerne være sammen med kompisene sine og familien sin, og hunder som oppdras av mennesker anser menneskene som sine beste venner og sin familie. Som oftest er ikke det noe problem, da vi mennesker også setter pris på våre firbente familiemedlemmer og gjør vårt beste for at de skal ha det bra. Men, noen hunder blir for avhengige av sin tobente familie.
Valper som tas for tidlig fra tispen og sitt trygge miljø kan legge et tidlig grunnlag for separasjonsangst.
Omplasseringshunder har også oftere separasjonsrelaterte problemer enn hunder som bor i et stabilt hjem.  Omplasseringshunden har gjerne problemer med den grunnleggende tryggheten i livet, og det er viktig at man ved overtakelse av en omplasseringshund er oppmerksom på at separasjonsrelaterte problemer kan oppstå. Man må ta den tiden hunden trenger for å bli trygg i sitt nye miljø og i sine nye omgivelser.
Men – separasjonsrelaterte problemer kan utvikles også hos den i utgangspunktet tryggeste hund dersom denne er vant til å være sammen med eieren sin hele tiden. Det er altså viktig at man som hundeeier tar seg tid til å trene hunden i å kunne være alene hjemme. Også når man stort sett alltid er sammen med hunden, da situasjonen en gang i fremtiden kan endres, og hunden må kunne være noen timer alene.


Symptomer på Separasjonsangst:
Å bli adskilt fra en tilknytningsperson kan i enkelte tilfeller gi psykobiologiske effekter som påvirker hunden negativt både emosjonelt og fysiologisk.
Ofte kan vi se det på hunder som hele tide følger med på eieren sin, og som knapt forlater eiers side frivillig. Hunden ber stadig om bekreftelse fra eier, og kan se ut til å ha noe lav selvtillit.
De vanligste symptomene på separasjonsangst er vokalisering, destruktiv oppførsel og å gjøre fra seg inne når de er alene. Disse symptomene alene er allikevel ikke nok til å påstå at hunden har separasjonsangst. Hunder bjeffer, piper og uler av kjedsomhet, for oppmerksomhet, for å varsle, når de er ivrige og glade osv. De er ikke nødvendigvis redde. Hunder tygger på ting fordi det er gøy og fordi de kjeder seg – igjen, ikke nødvendigvis fordi de er redde. Og en hund som ikke er grundig renslighetstrent eller som ikke er tilstrekkelig luftet før man går fra den kan komme til å gjøre fra seg inne. Den trenger absolutt ikke være redd.
Noen hunder trekker seg følelsesmessig tilbake som et resultat av separasjonen[iv]. De blir deprimerte, og depresjonen overskygger normal glede over at eier kommer tilbake. De virker uinteresserte, og enkelte eiere oppfatter det som om hunden er fornærmet eller sint fordi de dro ifra den.

Så hvordan kan man vite om hunden har separasjonsangst?Man må se på hundens kroppsspråk – prøve å forstå hundens følelsesmessige tilstand[v]. Ikke ut i fra de synlige resultatene på omgivelsene (ødelegging, urin, bæsj), men det hundens psykiske tilstand forteller oss.  
Hvordan kan man få til det? Webkamera er en super løsning. Da kan man logge inn og se på hunden i løpet av tiden den er alene – og ut i fra det forholdsvis enkelt konkludere med hva årsaken til symptomene er. Vandrer hunden store deler av tiden, gjesper, piper, slever og ser ubekvem ut, eller har den en avslappet og rolig eller glad og leken kroppsholdning?


Hjemkomst:
Man kan også vurdere hundens atferd etter eiers hjemkomst. En hund med separasjonsangst vil ofte være preget av det i lang tid etter at eier er kommet hjem igjen mens en hund som har kost seg med å for eksempel tygge og leke med ting, eller bjeffet glad på forbipasserende, stort sett viser normal gjensynsglede når eier kommer – og ikke noe mer enn det.
Det som kan lure en litt her, er hvorvidt eier tidligere har straffet hunden ved gjenkomst grunnet ødelegging, urin og/eller bæsj. I slike tilfeller kan hunden vise angst, men angsten er da relatert til eiers gjenkomst og ikke opplevelsen av å være separert fra eier.


Forebygging:

Begynn med treningen få dager etter at du har fått hunden i hus. Gi hunden noe å holde på med, f.eks. en frossen fylt kong e.l., vent ca. 5 – 10 minutter, og gå til et annet rom. Lukk døren bak deg, og gå så rett inn igjen. Dette gjentar du mange ganger – og øker gradvis tiden (sekunder til minutter) du er borte. Kom hele tiden tilbake før hunden er ferdig med kongen. La den beholde den noen minutter til, før du bytter med en deilig godbit. Når du holder på med dette trenger ikke hunden får særlig med mat i skålen sin, den får det meste av det den trenger via kongen.
Når det går fint at du er i et annet rom i huset, gjør det samme med utgangsdøren.
Hunder er forskjellige. Noen vil takle fint å være alene nesten fra starten av, mens andre trenger mer tid. Men som en generell regel så bør ikke valper under 4 mnd. være alene mer enn noen minutter. Den er fortsatt en baby, og er ikke mentalt klar for det selv om den kanskje fint klarer å sove alene om natten.

Alt godt kommer til den som er rolig:
Lær hunden at ved å være rolig får den oppmerksomhet, mat, osv. Stress og mas fører ikke til noe. Hva har dette med saken å gjøre? Jo, en hund som er vant til at bjeffing og piping fører til eiers oppmerksomhet vil også lettere bjeffe og pipe når eier er borte. Er de vant til at det virker så vil atferden eskalere og kan bli et problem for både hund og eier.
En hund som er vant til at ro fører til oppmerksomhet vil ha lettere for å lære at bare man tar det med ro så kommer eier alltid tilbake.

Har man en hund med separasjonsrelaterte problemer er det viktig at det tas på alvor. Ignorerer man problemet er sannsynligheten for at det vil forverres stor.

De enkle tilfellene:
Sseparasjonsrelaterte problemer ofte er verst de første 30 minuttene hunden er alene. Det er derfor lurt å la hunden ha noe å holde på med som vil holde den opptatt minst 30 minutter. Et eksempel på det kan være en kong fylt med godsaker (vom, leverpostei, maten dens iblandet noe ekstra godt osv.) som er dypfrossen («hundeis») når den gis til hunden. De fleste hunder bruker lang tid på å få tømt kongen. I tillegg, spre gjerne mat rundt om i huset slik at hunden kan bruke litt tid på å søke opp et måltid med tørrfor eller sunne godbiter. Klarer man å holde hunden opptatt med noe de første 30 minuttene er det mange hunder som ikke blir urolige i det hele tatt, men bare går og legger seg rolig for å vente på eier.
La hunden ha lovlige ting å tygge på når den er alene. Mange hunder har tyggebehov, egne trygge leker samt gjøre andre fristelser utilgjengelige eller usmakelige kan løse problemet dersom atferden ikke er angstrelatert.

Foreløpige løsninger:
Å desensitisere en hund med separasjonsangst kan ta lang tid. I mellomtiden er det viktig at hunden ikke overlates alene, da det vil gjøre treningen svært vanskelig og kan traumatisere hunden ytterligere.
Det finnes alltid muligheter for å unngå det om man leter.
Forskning viser at selskap av et annet menneske har langt bedre effekt på hunder med separasjonsangst enn det å være sammen med en artsvenn[vi].
·         La en venn, et familiemedlem eller en nabo passe hunden mens du er borte
·         La en pensjonist passe hunden på dagtid. Det er mange enslige pensjonister som vil sette pris på en hunds selskap.
·         Bruk en hundebarnehage som har mennesker sammen med hundene hele tiden.
·         Ta hunden med på jobb. Eventuelt, om hunden føler seg trygg i bilen, ha den i bilen i en ikke for varm eller kald garasje eller skyggefull plass.

Årsak:
Se om du kan finne årsaken til problemet. Er det noe som har oppstått plutselig så kanskje det har med ytre påvirkninger å gjøre. Lyder utenfra? Vibrasjoner i huset? Flyttet til nytt hus osv. Kanskje kan hunden være på et annet sted i huset enn den hittil har vært for å unngå tidligere negative assosiasjoner?


Trening:

Stå opp 30 minutter tidligere enn vanlig. Gå en lang tur før du skal dra. Legg gjerne inn litt aktivisering på turen, som søk, balansetrening osv. En sliten hund har lettere for å slappe av enn en uthvilt hund.
Et viktig spørsmål å stille seg når man planlegger treningen er:
Hva kan hunden klare per i dag?
Svaret på det spørsmålet gir føringer på hvordan man begynner treningen. Ved å forlate hunden i fem minutter eller ved å ta i dørhåndtaket, eller noe helt annet. Treningsplanen vil variere fra hund til hund.
Hvordan kan man finne ut hva hunden klarer i utgangspunktet? Ved hjelp av lett tilgjengelig teknologi:
Det finnes utallige løsninger, som for eksempel rimelige apper man kan laste ned på pc og mobil, og slik kunne observere hunden og finne ut når problemet starter, og også om det er eksterne påvirkninger som utløser det (tørketrommel, telefon som ringer, noen som ringer på døren, lyder fra naboer, anleggsarbeid utenfor, et fly som flyr lavt over huset osv. osv.) Med hjelp av denne teknologien har man også mulighet til å ha full kontroll over treningsforløpet!
Tegn man skal se etter som kan være indikasjoner på at hunden begynner å bli utilpass er for eksempel gjentatt gjesping, mye vandring, gjentatt slikking i munnviken og lett pesing. Følg med på slike tegn, da de kan hjelpe deg til å unngå at hunden overstiger sin fryktgrense og begynner å f.eks. ule, ødelegge og/eller gjøre fra seg inne.


Eksempel på treningsplan:

Avskjed:
Dersom hunden allerede ved avskjed viser atferd som tyder på angst så kan det være lurt å avdramatisere signalene som setter i gang de negative følelsene hos hunden. Først må du identifisere hva det er som får i gang hunden.
Skriv ned den eksakte rutinen du har når du gjør deg klar til å forlate huset. Observer hunden nøye for å finne hva det er i denne rutinen som først får frem en negativ angstrespons i hunden. Ikke en kraftig respons, men den første lille reaksjon. Kanskje litt slikking i munnviken, lett pesing, e.l.
Er det å ta på seg et spesielt par sko? Ta frem nøklene? Ta i utgangsdøren?
1.       Når du har identifisert den første triggeren for hunden skal du nå gjøre avskjedsrutinen frem til og med det punktet, og så gjøre noe helt annet. Som f.eks. begynne å vaske gulvet, sette deg og lese en bok e.l. Når hunden er rolig igjen (uansett hvor lang tid det tar) skal du gjenta akkurat det samme – men med en annen atferd som bryter avskjedsrutinen. Ved å bryte rutinen endrer du hundens assosiasjon med dine avskjedsrutiner.

2.       Når hunden forholder seg rolig på den første triggeren (kan ta 5 – 10 minutter, men også flere dager med gjentagelse) gjør det samme, men avbryt avskjedsrutinen med å f.eks. leke litt drakamp eller slenge ut et godbitsøk. En gledelig overraskelse for hunden. 

3.        Gjenta punkt 1 og 2 med trigger 1 og 2, deretter 1, 2 og 3 osv. til du har kommet gjennom alle de små bitene i avskjedsrutinen din og helt frem til døren uten at hunden reagerer negativt. 

Alene hjemme:
Når du har kommet så langt at du kan ta på dørhåndtaket uten at hunden viser negativ reaksjon er tiden kommet til å gradvis kunne gå i fra hunden.
1.       Repeter hele avskjedsrutinen, men legg til å åpne og lukke døren uten å gå ut – og gjør så noe annet. Ta lange pauser mellom hver gang, slik at hunden er helt avslappet før du begynner på nytt.
2.       Når hunden er avslappet med at du åpner og lukker døren, gå ut og lukk døren bak deg og gå inn igjen med en gang.
Når hunden er avslappet med at du går ut og kommer rett inn igjen, vent noen få sekunder før du kommer inn. Gradvis øk tiden du er ute fra få sekunder og opp mot flere minutter. Ta små skritt fremover, og gå også tilbake i tid. F. eks. 3 sek., 5 sek., 8 sek., 3 sek., 7 sek., 10 sek., 6 sek., 13 sek, 17 sek., osv. Når du er oppi minutter kan du gradvis variere oppover med 1 minutt, 1,5 minutt, 2 minutt, 1 minutt osv. Bruk hele tiden et variabelt intervall slik at hunden ikke kan forutsi hvor lenge du blir borte.
3.       Når hunden ikke reagerer på at du er borte 4 – 5 minutter, gå til bilen. Åpne og lukke bildøren og gå inn igjen. Når det er uproblematisk, start bilen la den gå noen sekunder, slå av motoren og gå inn igjen.  Deretter skal du starte bilen, kjøre ut og inn av innkjørselen, og gå inn igjen. Når du kommer inn igjen, ikke bry deg med hunden før du har gjort ett eller annet i huset og hunden er rolig (ta ut av oppvaskmaskinen, puss tennene osv., hva som helst) – da hilser du men uten å gjøre en big deal ut av det.
4.       Fortsett å øke (men også gå jevnlig tilbake i tid) tiden du er borte, men kun den tiden du ser hunden takler det. Ha en app du kan se hunden via på telefonen. Da ser du hele tiden om treningen går som planlagt (nb, ikke se på telefonen når du kjører – kjør få meter, parker og sjekk hunden til det er på tide å kjøre tilbake).
5.       NB: I denne perioden skal du aldri forlate hunden utenom i treningsøyemed. Skal du på jobb, ta hunden med, få hundepasser, la den være hos venner eller annet. Ikke ødelegg den gode treningen!
Når hunden er alene, la den gjerne ha en «hundeis» (se over). Det bruker hunden lang tid å få i seg. La det være en rutine at hunden får en slik langvarig godbit/måltid daglig. Hunden skal også få det dager da du ikke trener alene hjemme trening, dette fordi den ellers kan bli et signal om at du skal dra i fra ham/henne. Når du er hjemme og ikke trener, la hunden få hundeisen bak en barnegrind eller et kompostgitter slik at den ikke er tett opptil deg når den spiser det, men også kan kose seg med hundeis når du beveger deg rundt om i huset og han/hun ikke kan følge etter deg.  Ofte er de 30 første minuttene de mest kritiske, så ideelt skal det være noe du kan gi ham en stund før du går og som varer minst 30 minutter etter at du har dratt. Dvs. at den mens du trener den første tiden vil vare lenge etter at du er kommet tilbake. Det er bare bra. Din avskjed og din hjemkomst blir da ikke like viktig.
For noen hunder kan et lydopptak av eier som for eksempel leser høyt fra en bok være til god hjelp når han/hun er alene. Klassisk musikk[vii] er også til god hjelp for mange.

Medikamenter:
Hunder med reell separasjonsangst, og ikke «bare» separasjonsrelaterte problemer vil ofte ha nytte av å bruke medikamenter samtidig med treningen. De opplever ofte panikkartet angst, og det er da uhyre vanskelig å sette i gang med effektiv trening uten at man først får dempet panikkangsten. Av den grunn, kontakt både atferdskonsulent og veterinær, slik at hunden får riktig dosering og type medikament i tillegg til riktig trening for akkurat den hunden.
Av og til kan det ligge medisinske årsaker bak angsten, så finner man ingen logisk grunn er en grundig veterinærsjekk alltid lurt.

Samtidig trening:
·         En hund med separasjonsangst trenger å lære å vente rolig i mange situasjoner. Det finnes ulike former for avslapningsprotkoller[viii] for hunder. Ta gjerne kontakt for å få et eksemplar av en jeg ofte bruker.
·         Hunder med angstrelaterte problemer har godt a å gjøre øvelser som hjelper på selvtilliten. Sporsøk og balansetrening er bra øvelser for en engstelig hund. Ta gjerne kontakt for flere tips.


Hva du skal unngå:

·         Ikke straff hunden. Separasjonsangst kommer av angst og usikkerhet. Straff virker ved å fremme angst og kan traumatisere gjenkomsten noe som igjen øker problemet med å være alene.
·         Du skal heller ikke trøste hunden ved hjemkomst. Det har vist seg at det også øker hundens avhengighet av deg[ix].
·         Unngå å sette tidsfrister. Noen ganger går det raskt, andre ganger må man bruke lang tid. Alle tilfellene er ulike.
·         Ikke skaff deg en hund nr. 2. Separasjonsangst kommer av separasjon fra eier og oftest ikke fra å være alene. En annen person vil være til mer hjelp enn et ekstra dyr. Du risikerer også at hund nr. 2 vil påvirkes av hunden du har nå i stedet for motsatt.
·         Ikke sett hunden i bur. En hund med separasjonsangst kan skade seg alvorlig ved å prøve å bryte seg ut av buret.
·         Om du ikke har radio eller tv på til vanlig, ikke sette det på kun når hunden skal være alene. Tv/radio kan bli et signal for hunden. Det samme gjelder klassisk musikk. Spill det også av og til når du er hjemme og ikke trener med hunden. Opptak av din stemme kan du også spille av en gang i blant når du er hjemme.


Motivasjon:

Sett deg gradvise mål som ikke går på tid, men fremskritt. Feir ethvert fremskritt, uansett om det tok to dager, uker eller måneder 😊 For eksempel, ved 5 minuttersmålet – en sjokolade til eier og skive med leverpostei til hunden; Ved 20 minutters målet – en ny leke til hunden og ny treningsbukse til eier osv. Du vet hva som motiverer deg – og hunden blir glad for å ta del i feiringen 😊

Videre lesning:
I’ll be Home Soon: How to Prevent and Treat Separation Anxiety.  av Patricia McConnell, PhD
Don’t Leave Me! Step-by-Step Help for Your Dog’s Separation Anxiety  av Nicole Wilde
Yin, Dr. Sophia, How to Behave so Your Dog Behaves
Profesjonell blogg med fokus på separasjosangst:
https://malenademartini.com/blog/
Handbook of Applied dog behavior and training, Volume one / Volume Two



[iii] 93Kerstin Malm 2005:Rädsla och separationsproblem hos hundar, side
[iv] Steven R. Lindsey, Applied dog deahvior and training, Volume two, side 98
[vi] Pettijohn and colleagues (1977) samt Voith and Borchelt (1996)
[ix]Dr. Sopia Yin: How to Behave so Your Behaves, side 192

tirsdag 24. oktober 2017

Lykke :-)

Positive tilbakemeldinger og følesen av å lykkes med det man gjør er viktig. 
Også for en hunde (hundeeier-) trener. 


Bilderesultat for positive reinforcement

1. For noen år tilbake hadde vi en kursdeltaker på passeringskurs som i utgangspunktet var litt vanskelig... Eieren altså, ikke hunden 😉 Hun hadde liten tro på konseptet med sladretrening. BAT hadde vi nok ikke begynt med den gangen tror jeg, selv om det i teorien var det som fungerte på hennes hund. Altså, lær hunden å ta avstand. Klikkeren? Nei, det ville ikke fungere på hennes hund. Hun hadde en hund av stor rase som sto og knurret på andre hunder på lang avstand. Damen er selv instruktør, og hun var forholdsvis muggen fra starten av, og jeg + mine medhjelpere var litt fortvilet. Hvorfor var hun der? Om det var så ille så kunne hun jo bare slutte...
Dette er som sagt noen år siden, og mange hyggelige stunder siden. Denne damen har gått flere typer kurs hos Hund i Fokus siden den gang med flere hunder. Hun er alltid en av de hyggeligste kursdeltakerne. Alltid bli, og med en god prosjon humor. Hunden hun gikk med på kurset hadde super fremgang, og eieren var på slutten av kurset en hyggelig og positiv dame. Eier og hund ble etter hvert også figuranter. Hunden er dessverre gått bort, men damen er fortsatt figurant på konsulasjoner og passeringskurs. Nå med en annen hund. Ja, og så har hun meldt seg på passeringskurs med valpen hun snart får - som forebygging 👏👏👏

Bilde fra et tilfeldig passeringskurs

2. I dag fikk jeg en telefon fra en kursdeltaker fra mange år tilbake. Hun har blant annet gått runderingskurs med meg. Jeg har ikke utdannelse innen rundering, men jeg har trent frem en redningshund og i tillegg laget meg mitt eget system basert på Canis sin runderingsbok. Ikke helt slik jeg selv lærte det i starten, selv om jeg selvsagt har med meg mye bra fra NRH.
Denne damen bor ganske langt fra meg, så vi har ikke holdt kontakten.
Hun hadde nå, sammen med en annen av mine tidligere kursdeltakere, gått et runderingskurs med ny hund et annet sted. Det kurset resulterte i at de husket på kurset fra meg for noen år tilbake, og vil nå ha nytt kurs da de følte de og hundene fikk grundigere opplæring fra meg. Ble jeg glad for den telefonen? Ja 😍 Rundering er kjempegøy, og selv om jeg ikke har runderingskurs som fast innslag - og dessverre nesten aldri selv trener det lenger, ja så ble jeg glad for at de tok kontakt. Så får vi se om de får med seg 2 til - og så blir det kanskje runderingskurs igjen 👏👏👏 Gøy! Og da må det legges opp slik at Müsli også får trent 😎

Jack runderer