Jeg forbereder et foredrag om "problematferd" og kom over et foredrag jeg holdt om samme tema tidlig på 2000-tallet.
På den tiden var jeg nyutdannet fra en kjent, positiv hundeskole. Jeg hadde vært aktiv med hunder i omtrent ti år, og jeg hadde både en redningshund og en omplasseringshund som hadde hatt en trist fortid, men som nå fungerte godt.
Jeg har alltid sett på meg selv som en positiv og moderne hundetrener, men når jeg leser hva jeg sa den gang, har perspektivet mitt endret seg betydelig. Jeg snakket om klare rammer og grenser, og om å unngå å trøste en redd hund. Selv om jeg ikke nevnte fysisk straff, fokuserte jeg heller ikke mye på å støtte hunden i situasjoner hvor den opplevde frykt.
Jeg skrev også om hunder som dominerer eieren, noe som overrasker meg når jeg ser tilbake på det nå. Jeg hadde referanser fra flere kjente hundeeksperter, og jeg antar at deres synspunkter også har utviklet seg siden den gang.
Når jeg ser tilbake på mine første hunder, innser jeg at det er mye jeg ville gjort annerledes i dag. Man lærer så lenge man lever, heldigvis.
Aldri utlært!
