Vi vil helst gi hundene våre så mye frihet som mulig. Vi vil ha hundeparker, vi vil kunne gå med hundene våre løs på tur. De fleste som har katt lar katten komme og gå som den vil.
Jeg prøver å få hundeeiere til å unngå å bruke bur som oppbevaring, til å gi hundene størst mulig frihet i hjemmet.Rev og mink som har et mye større frihetsbehov enn hunder, lever i Norge i 1,2 kvadratmeter nettingbur uten mulighet til naturlig utfoldelse.
Som hundeeier og dyreelsker kunne jeg ikke si nei da jeg også i år ble spurt om å holde apell etter fakkeltoget i Drammen.
Fotograf Øystein Sunde, for NOAHHer er apellen min i år:
Da var vi
her igjen, dessverre. Jeg hadde ønsket at fjorårets appell var den første og
siste jeg holdt.
Men,
dessverre, dette er fortsatt aktuelt, og jeg ble spurt også i år – og da saken
er viktigere enn noen gang, så måtte jeg si ja.
Mahatma Gandhi sa det slik: "En
nasjons storhet og dens moralske framskritt kan måles
etter hvordan den behandler sine dyr."
Det står
dårlig til i Norge. Både når det gjelder behandling av dyr i rettsvesenet, og
det industrielle dyreholdet så kommer ofte dyras beste i siste rekke. Et stygt
eksempel innen industrielt dyrehold er pelsdyrnæringen.
Vi har for
litt siden også fått vite at det foreslåtte statsbudsjettet for 2018 fjerner
all støtte til blant annet dyrevernsorganisasjonene og at de samtidig vil gi 2
millioner kroner til pelsdyrnæringen. Kanskje er det et lite seriøst forslag
som er ment å kunne justeres i samarbeidssamtaler med Venstre. Men det gir et
uhyre dårlig signal til alle som jobber for bedre dyrevelferd i Norge, og jeg
er flau på vegne av alle de som har stemt frem slike politikere!
I fjor
snakka jeg om dyrevelferdsloven som bør forhindre ei slik næring i å eksistere.
For hva er poenget med å ha et lovverk når en hel næring bryte det bare ved å
eksistere – og det med politikernes velsignelse?
I år vil eg snakke om følelser.
Ikke om mine
følelser, eller om alle dyrevernerne sine følelser. Heller ikke om oppdretterne
sine følelser, eller kyniske politikere sine følelser. For menneskene sine følelser
er ikke viktige i denne sammenhengen. Det som er viktig er følelsene til de
individene det gjelder, nemlig de dyrene som ifølge lova «har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for
mennesker», og i denne sammenhengen – pelsdyr som mink og rev.
Avlsdyr skal
testes for tillitsfullhet overfor mennesker
før de benyttes i avl, og de skal være tamme
nok til å kunne håndteres og stelles på en dyrevelferdsmessig
forsvarlig måte.
Men kan man være sikker på at det de kaller «tillitsfullhet og tamme nok» ikke bare tyder på apati? For hva slags resultat får man egentlig når aktive rovdyr blir født inn i et stimulifattig burliv?
Mink er fra
naturens side dyr som størsteparten av tiden lever i ensomhet. Oppdrettsmink
lever med kun et gitter mellom seg og naboen, noe som fører til et liv fylt av
stress og aggresjon.
Minken er et rovdyr som fanger sin egen mat, i hovedsak fisk. I en minkfarm har de selvsagt ikke mulighet til det. Maten blir servert, og naturlige behov blir ikke tatt hensyn til.
Blåreven er
en fjellrev. Fjell? Altså ikke bur-rev…
Fjellreven lever naturlig i enorme revir, og hiene er gjerne på nærmere 400 m². På en pelsdyrfarm lever de i et bur på rundt 1,2 m²
Dyrets eget
valg ville altså være på opp mot 400 m² - mens de på farmene får 1,2 m². Er det noen som ikke ser galskapen i det?
Sølvreven er
en variant av rødreven. Nok en jeger som i naturen bor over store områder, men
som tvinges til å bo i et lite bur tett på artsfrender, uten mulighet for
naturlig atferd.
Det er i
2017 ikke lenger mulig å argumentere med at dyr ikke har følelser. Det finnes i
dag mye forsking som forteller oss at dyr føler smerte, frykt, glede, apati,
osv. Mye det samme som oss mennesker.
Argumenter som går på at dyr kun reagere på instinkt er utdatert og allmennt kjent,
feil. Dokumentasjon er lett tilgjengelig for allmenheten – også for politikere
og pelsdyroppdrettere.
Men instinkter er viktig for å overleve, mennesker reagerer også mye på instinkt. Om et tre
velter i min retning så hopper jeg instinktivt unna. Om en mann kommer etter
meg med en hevet øks så flykter jeg. Jeg tenker meg ikke om, jeg handler
instinktivt. Frykten jeg føle er ikke mindre reell av den grunn! Instinkt er
derfor ikke noe argument for å pine dyr, da instinktene henger tett sammen med
følelser. Instinktivt ville dyrene ha flyktet fra livet de lever i bur. De
ville ikke ha tenkt seg om. Men, har de den muligheten?
Men, hvordan
kan vi vite at dyrene på pelsdyrfarmen ikke har det bra? De får jo mat, de
skjermes mot vær og vind. Hvordan kan vi lett forstå at de føler angst, apati,
smerter og ulike former for ubehag?
Kunnskapen
om dyrenes naturlige behov sammenlignet
med behovene de får stilt i en pelsdyrfarm, og atferden de der viser sammenlignet
med atferd i naturen burde være
bevis nok.
De mest tydelige
tegnene på aggresjon, frustrasjon og frykt er selvsagt den mest synlige, som selvskading
og skading av artsfrender. Det er for eksempel ikke uvanlig at en mor dreper
sine egne valper. Men like viktig er det å legge merke til dyr som viser apati,
eller stereotypisk atferd, som for eksempel å gå i en evig sirkel.
Hva med glede? Det er en følelse som både rev og
mink viser i naturen. Selv dyr som lever i ensomhet kan leke og vise glede i
voksen alder. Mink leker mye likt med katter, med gjenstander og med hopp og
sprett. Hva med valper som fra naturen av skal leke og utforske? Hvor lett er
det å leke og utforske i et lite nettingbur? Nesten umulig vil jeg tro, og
risikoen for å skade seg er stor når underlaget er netting som labber og klør
kan sette seg fast i – og området de kan leke på kun er på ca. 2 m².
Pelsdyroppdrett er en næring som
produserer et totalt unødvendig produkt ved å påføre forsvarsløse dyr enorme
lidelser. Fra fødsel til død. Det må stoppes nå!
|