Appell mot pelsdyroppdrett, 2017

Vi vil helst gi hundene våre så mye frihet som mulig. Vi vil ha hundeparker, vi vil kunne gå med hundene våre løs på tur. De fleste som har katt lar katten komme og gå som den vil. 

Jeg prøver å få hundeeiere til å unngå å bruke bur som oppbevaring, til å gi hundene størst mulig frihet i hjemmet.
Rev og mink som har et mye større frihetsbehov enn hunder, lever i Norge i 1,2 kvadratmeter nettingbur uten mulighet til naturlig utfoldelse.
Som hundeeier og dyreelsker kunne jeg ikke si nei da jeg også i år ble spurt om å holde apell etter fakkeltoget i Drammen. 

Fotograf Øystein Sunde, for NOAH

Her er apellen min i år:

Da var vi her igjen, dessverre. Jeg hadde ønsket at fjorårets appell var den første og siste jeg holdt.

Men, dessverre, dette er fortsatt aktuelt, og jeg ble spurt også i år – og da saken er viktigere enn noen gang, så måtte jeg si ja.

Mahatma Gandhi sa det slik: "En nasjons storhet og dens moralske framskritt kan måles etter hvordan den behandler sine dyr." 

Det står dårlig til i Norge. Både når det gjelder behandling av dyr i rettsvesenet, og det industrielle dyreholdet så kommer ofte dyras beste i siste rekke. Et stygt eksempel innen industrielt dyrehold er pelsdyrnæringen.

Vi har for litt siden også fått vite at det foreslåtte statsbudsjettet for 2018 fjerner all støtte til blant annet dyrevernsorganisasjonene og at de samtidig vil gi 2 millioner kroner til pelsdyrnæringen. Kanskje er det et lite seriøst forslag som er ment å kunne justeres i samarbeidssamtaler med Venstre. Men det gir et uhyre dårlig signal til alle som jobber for bedre dyrevelferd i Norge, og jeg er flau på vegne av alle de som har stemt frem slike politikere!

I fjor snakka jeg om dyrevelferdsloven som bør forhindre ei slik næring i å eksistere. For hva er poenget med å ha et lovverk når en hel næring bryte det bare ved å eksistere – og det med politikernes velsignelse?

I år vil eg snakke om følelser.

Ikke om mine følelser, eller om alle dyrevernerne sine følelser. Heller ikke om oppdretterne sine følelser, eller kyniske politikere sine følelser. For menneskene sine følelser er ikke viktige i denne sammenhengen. Det som er viktig er følelsene til de individene det gjelder, nemlig de dyrene som ifølge lova «har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker», og i denne sammenhengen – pelsdyr som mink og rev.

Avlsdyr skal testes for tillitsfullhet overfor mennesker før de benyttes i avl, og de skal være tamme nok til å kunne håndteres og stelles på en dyrevelferdsmessig forsvarlig måte.
Men kan man være sikker på at det de kaller «tillitsfullhet og tamme nok» ikke bare tyder på apati? For hva slags resultat får man egentlig når aktive rovdyr blir født inn i et stimulifattig burliv?

Mink er fra naturens side dyr som størsteparten av tiden lever i ensomhet. Oppdrettsmink lever med kun et gitter mellom seg og naboen, noe som fører til et liv fylt av stress og aggresjon.
Minken er et rovdyr som fanger sin egen mat, i hovedsak fisk. I en minkfarm har de selvsagt ikke mulighet til det. Maten blir servert, og naturlige behov blir ikke tatt hensyn til.

Blåreven er en fjellrev. Fjell? Altså ikke bur-rev… Fjellreven lever naturlig i enorme revir, og hiene er gjerne på nærmere 400  m². På en pelsdyrfarm lever de i et bur på rundt 1,2 m²

Dyrets eget valg ville altså være på opp mot 400 m² - mens de på farmene får 1,2 m². Er det noen som ikke ser galskapen i det?

Sølvreven er en variant av rødreven. Nok en jeger som i naturen bor over store områder, men som tvinges til å bo i et lite bur tett på artsfrender, uten mulighet for naturlig atferd.

Det er i 2017 ikke lenger mulig å argumentere med at dyr ikke har følelser. Det finnes i dag mye forsking som forteller oss at dyr føler smerte, frykt, glede, apati, osv. Mye det samme som oss mennesker.

Argumenter som går på at dyr kun reagere på instinkt er utdatert og allmennt kjent, feil. Dokumentasjon er lett tilgjengelig for allmenheten – også for politikere og pelsdyroppdrettere.

Men instinkter er viktig for å overleve, mennesker reagerer også mye på instinkt. Om et tre velter i min retning så hopper jeg instinktivt unna. Om en mann kommer etter meg med en hevet øks så flykter jeg. Jeg tenker meg ikke om, jeg handler instinktivt. Frykten jeg føle er ikke mindre reell av den grunn! Instinkt er derfor ikke noe argument for å pine dyr, da instinktene henger tett sammen med følelser. Instinktivt ville dyrene ha flyktet fra livet de lever i bur. De ville ikke ha tenkt seg om. Men, har de den muligheten?

Men, hvordan kan vi vite at dyrene på pelsdyrfarmen ikke har det bra? De får jo mat, de skjermes mot vær og vind. Hvordan kan vi lett forstå at de føler angst, apati, smerter og ulike former for ubehag?

Kunnskapen om dyrenes naturlige behov sammenlignet med behovene de får stilt i en pelsdyrfarm, og atferden de der viser sammenlignet med atferd i naturen burde være bevis nok.

De mest tydelige tegnene på aggresjon, frustrasjon og frykt er selvsagt den mest synlige, som selvskading og skading av artsfrender. Det er for eksempel ikke uvanlig at en mor dreper sine egne valper. Men like viktig er det å legge merke til dyr som viser apati, eller stereotypisk atferd, som for eksempel å gå i en evig sirkel.

Hva med glede? Det er en følelse som både rev og mink viser i naturen. Selv dyr som lever i ensomhet kan leke og vise glede i voksen alder. Mink leker mye likt med katter, med gjenstander og med hopp og sprett. Hva med valper som fra naturen av skal leke og utforske? Hvor lett er det å leke og utforske i et lite nettingbur? Nesten umulig vil jeg tro, og risikoen for å skade seg er stor når underlaget er netting som labber og klør kan sette seg fast i – og området de kan leke på kun er på ca. 2 m².

Pelsdyroppdrett er en næring som produserer et totalt unødvendig produkt ved å påføre forsvarsløse dyr enorme lidelser. Fra fødsel til død. Det må stoppes nå!

Fotograf: Chris Calvert

Fotograf: Chris Calvert