Selvransakelse...

Jeg forbereder et foredrag om "problematferd" og kom over et foredrag jeg holdt om samme tema tidlig på 2000-tallet.

På den tiden var jeg nyutdannet fra en kjent, positiv hundeskole. Jeg hadde vært aktiv med hunder i omtrent ti år, og jeg hadde både en redningshund og en omplasseringshund som hadde hatt en trist fortid, men som nå fungerte godt.

Jeg har alltid sett på meg selv som en positiv og moderne hundetrener, men når jeg leser hva jeg sa den gang, har perspektivet mitt endret seg betydelig. Jeg snakket om klare rammer og grenser, og om å unngå å trøste en redd hund. Selv om jeg ikke nevnte fysisk straff, fokuserte jeg heller ikke mye på å støtte hunden i situasjoner hvor den opplevde frykt.

Jeg skrev også om hunder som dominerer eieren, noe som overrasker meg når jeg ser tilbake på det nå. Jeg hadde referanser fra flere kjente hundeeksperter, og jeg antar at deres synspunkter også har utviklet seg siden den gang.

Når jeg ser tilbake på mine første hunder, innser jeg at det er mye jeg ville gjort annerledes i dag. Man lærer så lenge man lever, heldigvis.

Aldri utlært!

Selvsagt har hunden Bakpartskotroll!

 

Bakpartskontroll

Jeg vil si noen ord om begrepet bakpartskontroll. Et begrep jeg synes blir misbrukt en god del av instruktører. For hvem har ikke hørt en instruktør si at hunder ikke har kontroll på bakparten? At bakparten bare følger med, og hundene ikke vet hvor de setter bakbeina? Jeg har flere ganger hørt instruktører si at hundene aner ikke at de har bakben, de bare slenger med..

For om du  har hatt hunden din løpende fritt i terrenget, da vet du om du tenker deg litt om, at det er feil. Hvordan tror du en hund som raser ut i terrenget, over stammer og steiner, gjennom busker og kratt - og som klatrer opp og ned bratte skrenter hadde klart det uten å vite hvor den har alle fire beina? Og hva med runderingshunden? Den flyr gjennom terrenget - og utfører jobben helt uten at vi trenger å bekymre oss for om den vet den har en bakpart. ;-)

Problemet er ikke at hundene ikke har kontroll på bakparten sin. Problemet er at vi, når vi starter treningen, har fokus på hundens forpart. Vi jobber øyenkontakt, target med fremlabber og snute, diverse kunster som involverer frembeina osv. Veldig lite fokus på plasseringen av bakbena. 

Bakparten blir noe som oftest tas med i treningen når man har fokus på konkurransetrening innen ulike hundesporter. Og da kommer de rare utsagnene som går på at hunden ikke har kontroll på bakparten. Det er klart den har det, den har bare ikke lært at det er noe som er viktig når den jobber sammen med oss.

Jeg vil påstå at det ikke er hunden som ikke vet den har en bakpart, det er vi som ikke er gode på å inkludere hele hunden i treningen. :-)

 

Rygge rundt fører.

Frykt for lyder

Ulike grader av lydredsel er dessverre et problem for mange hunder, og vel, det er lett å forstå. Hundene lever i et samfunn skapt av mennesker, og mennesker lager utrolig mye unaturlig støy. Fyrverkeri, skytebaner, eksospotter, kinaputter, korpsmusikk, fly, tog, biler, tungtransport osv. osv. osv.

Redsel for lyder er, som annen angst, til dels arvelig. Oppdretter har derfor et stort ansvar når de velger ut avlsdyr.

Redsel for lyder henger ofte sammen med annen frykt, spesielt separasjonsangst.

Redsel for lyd har også ofte sammenheng med smerte. Om hunden din begynner å utvikle angst for lyder kan det være smart å ta en grundig veterinærsjekk for å se om det kan være en smertefull underliggende årsak. 

Andre årsaker kan være en traumatisk opplevelse assosiert med en lyd, læring fra en annen engstelig hund - eller resultat av en eier som straffer hundens reaksjoner i forbindelse med for eksempel skudd, torden osv.

Dette er et problem vi må ta på alvor, både med forebygging og behandling.

Forskning:

Det finnes en del forskning rundt det med redsel på lyd. Blant annet en norsk undersøkelse som viser at ca. 23% av hundene våre sliter med lydsensitivitet. Av 17 ulike raser fant de at Norsk Buhund, Soft Coated Wheaten Terriere og Lagotto er de som er oftest engstelig for lyder, mens Grand Danois, Boxere og Chinese Cresteds er de minst fryktsomme av rasene som var med i undersøkelsen. Samme studie fant at tisper har 30% større sjanse for å være lydsensitive enn hannhunder. Det kan være en hormonell årsak til det. Kastrerte hunder hadde 72% større sjanse for å være lydsensitive enn intakte hunder. Hunder som er engstelige for lyder er også oftere plaget med separasjonsrelaterte problemer. De var også oftere engstelige i nye situasjoner.

Noise sensitivity in 17 dog breeds: Prevalence, breed risk and correlation with fear in other situations: https://www.sciencedirect.com/science/article/abs/pii/S0168159115002233

En annen forskningsrapport har funnet at lydsensitivitet blant annet kan komme av smerter.

https://www.frontiersin.org/articles/10.3389/fvets.2018.00017/full

 

"In conclusion, the most important clinical features identified in cases of noise sensitivity associated with pain were a ubiquitous fearfulness of loud noises, an extensive generalisation of the problem to the wider environment and associated problems with other dogs. Unlike aggressive dogs in pain (17), we did not identify a moody temperament as a feature of these cases, and the age of onset was more typical in dogs older than the norm for this condition. Prognosis seems to be excellent if the case is properly managed following the identification of the role of pain. These results should be considered preliminary until controlled studies with a larger sample size can further explore these identified themes and features."

 

Her er en blogg dere kan lese med mange gode tips til problemstillingen med lydsensitivitet. Denne damen er en bra dame å følge, så håper dere blir hektet av denne introduksjonen 

HTTPS://ILLIS.SE/EN/NINE-WAYS-TO-REDUCE-FIREWORK-AND-THUNDER-PHOBIA-IN-DOGS/              

 

Forebygge Frykt for Lyder:

 

Ideelt sett, så bør oppdretter starte med lyd-sosialisering av valpene. Valpens ører begynner å åpne seg i 3 ukers alder. På det stadiet har de lite frykt for nye ting, og bør derfor fra da og frem mot 8 ukers alder blant annet bli introdusert for lyder som de vil kunne utsettes for som voksne. Om hunden fra starten av blir vant med mange ulike lyder er det mindre sjanse for at de utvikler lydfobier på et senere tidspunkt.

Når de nærmer seg 8 ukers alder øker frykten, og man skal igjen være litt forsiktig med hva de utsettes for.
Dessverre så sammenfaller dette som oftest med når valpen flytter hjemmefra. Jobben oppdretter har gjort før den tid er derfor av stor betydning, samtidig som det er viktig at man tar det litt forsiktig den første tiden i nytt hjem.
Det er best å introdusere dem for nye lyder når de er i kjente og trygge omgivelser, så første uken hos ny eier er altså ikke rette tidspunkt for å utsette dem for nye, uvante lyder. Men, når de er blitt trygge i sitt nye hjem og fortrolige med sin nye familie, da skal man begynne med gradvis tilvenning til mange ulike lydstimuli.  

 

 Lydsensitivitet - Hva kan man gjøre?

Er hunden helt frisk? Når det er sjekket ut, da er det på tide å begynne å jobbe med problemet.

Vi vil at hunden ikke bare skal føle at lyden er nøytral, men helst også etter hvert like lyden. Forbinde lydene med gode ting.

Desensitivisering og Motbetingning:

I bloggartikkelen jeg linket til over er det noen linker til lyder. Her er noen du finner på YouTube:

 

·        Fyrverkeri

·        Torden

·        Skudd

Det er mange ulike lydfiler å finne, så prøv deg frem.

Desensitivisering innebærer en gradvis systematisk tilnærming til en angstutløsende stimuli/situasjon med mål om å minimalisere frykten som følger med spesielle angstlidelser.  (ref. Wikipedia)

Prøv dere litt frem i forhold til om det er noen av lydfilene hunden ser ut til å oppfatter som «ekte». Test ut om det er forskjell på når lyden spilles av i et annet rom enn når det gjøres i det rommet hunden er.

 

(Om hunden ikke reagerer på det dere spiller av så kan det allikevel hjelpe litt i forhold til når det er reelt.)

 

Du skal begynne på et nivå der hunden registrerer lyden, men fortsatt er ganske komfortabel og ikke viser en fryktreaksjon. Du skal holde deg på det nivået, og ikke øke lydstyrken før hunden er helt avslappet på det nivået. Dette skal du gjøre uten å bry deg om hunden, bare ha det på når dere gjør vanlige gjøremål. Både gjøremål som inkluderer hunden, og som ikke gjør det. Dere kan bruke dager, uker eller måneder på å komme i mål med dette.

Når dere kan ha lyden på høyt volum uten at hunden reagerer, da skal dere begynne med Motbetinging: 

Motbetinging vil si å presentere en stimulus dyret/personen er redd for (eller har en annen spesiell reaksjon på) og samtidig presentere en stimulus som har motsatt effekt. (ref. Wikipedia)

Ha positive aktiviteter med hunden mens dere har lyden på lavt, og øk gradvis volumstyrken, som over.

Rekkefølge: Er hunden redd flere lyder, begynn med det som den risikerer å høre først. Når det nærmer seg nyttårsaften, begynn for eksempel med fyrverkeri.
Skudd kan dere etter endt trening med avspilling av lydene, også oppsøke på lang avstand. Dra til steder dere vet dere kan høre lyden fra en skytebane, men bare veldig svakt. Ha godbitsøk etc. der. Korte og positive økter, gjerne i løpet av en tur. Gradvis nærmere .

  

Ballonger. La hunden se at du putter noen godbiter i en ballong, blås litt luft i ballongen, og gi den til hunden. La hunden leke med ballongen og ødelegge den. Hunden får selv frem et lite poff og ut kommer godbitene. 
Når du ser han synes det er en morsom lek når det er veldig lite luft, blås i litt mer ved neste forsøk. Osv.
NB: Pass på at hunden ikke spiser restene av ballongen. Kanskje ingen god lek for de verste matvrakene.

I tillegg skal dere:

·Der hunden selv går når han er redd skal dere lage en liten trygg «hule» og/eller seng. Gi hunden tyggebein, griseøre eller lignende der, ha favoritt teppet hans der, har han en kosebamse eller lignende, legg den der. Det er bra for ham å ha et trygt sted han kan trekke seg tilbake til når han blir engstelig.

Så sant du kan, unngå at hunden utsettes for lyden/e den reagerer på. Om det er umulig å unngå, sørg for at du har tilgjengelig ting som kan hjelpe hunden:

 

Sileo er et legemiddel man kan gi (smøre i munnslimhinnen) når hunden blir skremt. Ha det tilgjengelig. For informasjon, se her: https://www.felleskatalogen.no/medisin-vet/sileo-orion-605881

Thundershirt: http://www.thundershirt.com/
Mange hunder har nytte av å ha på seg en Thundershirt når de er engstelige.  En Thundershirt påfører et konstant, mildt trykk på hundens kropp, og dette trykket har på mange hunder en beroligende effekt . Trykk er blitt anvendt til å redusere angst i mange år, på både dyr og mennesker. Trykk brukes for eksempel ved behandling av mennesker med autisme, hvor det anvendes press for å lindre vedvarende angst.
Hos noen hunder vil man kunne se en reduksjon eller eliminering i symptomer på uro og nervøsitet allerede første gang. Andre hunder må prøve den flere ganger før de viser forbedringer.

Angstdempende medikamenter:
Snakk med veterinæren din dersom hunden din er ekstremt redd for lyder. For å i det hele tatt kunne komme i gang med treningen er det noen hunder som trenger litt hjelp av angstdempende medikamenter.

 

Det er greit å trøste:

Det er helt ok å trøste. Du skal støtte hunden din. Men, vær litt obs på egen stemmebruk slik at du oppfattes som trygg og ikke engstelig.

Nyttårsaften og hund

Det nærmer seg årets verste dag for mange hunder. Litt sent å starte nå, men samtidig så er det aldri for sent...




https://www.youtube.com/watch?v=HmGlA7U6f-w&t=16123s

Begynn på veldig lavt volum. Hunden skal registrere, men ikke reagere.
Etter hvert som hunden begynner å ignorere, kan du øke volumet litt til hunden igjen registrerer uten å reagere.
Fortsett slik til du har det på full guff. Med noen hunder kand et ta uker, med andre - timer.
Når du kan ha det på full guffe uten at hunden bryr seg,
da kan du begynne på nytt. Men, hver gang du ser at hunden registrerer lyden nå, skal du slenge ut godbiter.
Fyrverkeri skal etter hvert bety godbiter.
Fortsett med det helt til du har en hund som glad og fornøyd søker godbiter mens det er full guff på fyrverkerilydene.

Gjør dette nesten daglig frem mot nyttårsaften.
...............

På selve nyttårsaften skal du gjøre det samme. Håpet er at lydene utenfra blender seg inn med lydene fra pc'en, og du har en hund som søker glad og fornøyd, koser seg med en hundeis (kong med frossent snadder) eller noe annet godt.
Ikke gå i fra hunden på nyttårsaften!
Ikke ta hunden med deg ut når det smeller på kvelden/natten!
Siste turen kan tas midt på dagen, før mørket kommer. Og da gjerne langt til skogs!

Går det dårlig?
Ha klart en trygg hule der hunden kan få gå om du ser den reagerer (midt i huset/leiligheten, der det kommer til minst mulig av lyd og lysglimt). Denne hulen kan du gjerne bruke litt fremover også, som et sted der det vanker godsaker og gjerne spilles beroligende musikk. Her finner du avslappende musikk spesielt for hunder: https://www.youtube.com/user/relaxmydog De har også en Spotify kanal.

 

Den forbanna bjeffingen!

Den forbanna bjeffingen!

Ikke hadde jeg trodd at mitt første blogginnlegg om Kalifa ville blitt et innlegg om bjeffing. Men, da en god venninne spurte meg om jeg noen gang har skrevet om hvordan håndtere bjeffing hos valp, så var svaret nei. Jeg har nå selv en valp som bruker bjeffing til det meste, så da benytter jeg anledningen til et lite blogginnlegg om bjeffing.

Mitt forrige blogginnlegg var om Müsli som førtidspensjoneres fra konkurranser og som demohund. Hun trives ikke med det, og det blir negativt for oss begge. Bare litt over en uke etter avgjørelsen flyttet Kalifa inn. Men, det er slettes ikke sikkert at Kalifa og jeg kommer til å satse på konkurranser. Tiden får vise. En presentasjon av lille, kule monsterdachsen får komme i neste blogg. Her tar jeg kun for meg det som er "problemet" med frøkna. Nemilig lydnivå!
  

Først, jeg HATER kontinuerlig bjeffing. De er noe jeg må ta tak i med en gang, for jeg blir sprø av hunder som bråker hele tiden.

 

Men, hunder bjeffer, noen mer enn andre, så målet mitt må være realistisk. Jeg har fått meg en dvergdachs som elsker å bjeffe, som det er naturlig å bjeffe for, og jeg kan ikke fjerne bjeffingen helt dersom jeg vil ha en lykkelig og veltilpasset hund, og det vil jeg.

Når bjeffer så Kalifa? Dvs, hvordan så det ut før jeg begynte å ta tak i det:

1. Hun bjeffer for å terge katten. 
2. Hun bjeffer for å terge Müsli (min andre hund) og for å få Müsli med på lek 
3. Hun bjeffer for å få oppmerksomhet fra menneskene i huset
4. Hun bjeffer når hun vil inn
5. Hun bjeffer når hun vil ut
6. Hun bjeffer når hun får mat
7. Hun bjeffer når hun leker alene
8. Hun bjeffer av og til når vi trener
9. Hun bjeffer når det ringer på
10. Hun bjeffer når Müsli bjeffer (av og til når det ringer på, ofte når hun ser noen utenfor, av og til når hun hører noen utenfor, når hun er ute og ser/hører folk og/eller hunder i nærheten.)

Et enklere spørsmål hadde vært: Når bjeffer ikke Kalifa?

·         Hun bjeffer ikke når hun sover

·         Hun bjeffer ikke når hun spiser

·         Hun bjeffer som oftest ikke ute på tur

·         Hun bjeffer som oftest ikke når vi trener

Ok, med utgangspunkt i overskriften: «Den forbanna bjeffingen» så må noe gjøres. De fleste hundeeiere er enig i at dette må tas tak i med en gang. Bjeffing kan være selvforsterkende, og i tillegg så skjer det automatisk forsterkning i noen av punktene over.

Straff:

Jeg kan velge å straffe Kalifa for å bjeffe. F.eks. så kan jeg sprute vann på henne eller jeg kan ta henne i nakken og si «NEI» hver gang hun bjeffer. Det kan virke i enkelte tilfeller, men hun kan jo da løpe fra meg mens hun fortsatt bjeffer «Jippi, du kan ikke ta meg». Da kan jeg løpe etter henne, for jeg får tak i henne til slutt. Så kan jeg ta henne i nakken og legge henne i bakken mens jeg brøler NEI av mine lunger fulle hals. Jeg kan kjøpe såkalte bjeffehalsbånd som utløser sitruonsprut, lyd, vibrering eller strøm hver gang hun bjeffer. Ubehagelig nok til at hun ikke bjeffer igjen.
Jeg tipper hun blir stille om jeg er sint nok, og konsekvent i mine avstraffelser.

Men, hva har jeg gjort ved å benytte slike metoder?

·         Jeg har tatt gnisten fra en lykkelig og glad valp .

·         Jeg har sannsynligvis skadet vårt gode forhold for lang tid fremover, kanskje for alltid.

·         Jeg har trolig svekket Kalifas tillit til meg som en stabil og hyggelig person.

·         Jeg har straffet valpen uten å gi henne informasjon om hva jeg egentlig ønsker.
Jeg har ikke trent henne, ikke lært henne noe nytt, kun påført ubehag for å bli kvitt noe som er naturlig for henne, men som jeg ikke liker.

Som du sikkert forstår så er ikke dette metoder jeg vil bruke eller anbefale andre å bruke. Dessverre så finnes det hundetrener/instruktører som lærer hundeeiere å bruke straff i sin omgang med valpen. De påfører valpen og relasjonen hund/eier mer skade enn nytte.

Mine valg:

La meg gå gjennom punktene der Kalifa bjeffer:

1.       Hun bjeffer for å terge katten:
Stakkers Maskot (katt), han får gjennomgå. Men om jeg observerer Maskot så ser jeg en metode som virker ganske bra. Han ignorerer. Hun får ingen respons på bjeffingen. Så hvor kult er det da? I lengden ikke veldig kult. Om hun ikke gir seg så stiller jeg meg mellom dem, og eventuelt tar med meg katten unna. Kalifa ønsker ikke at Maskot skal fjerne seg ved min hjelp – hun vil at han skal flytte seg fort, for egen maskin.Maskot og jeg er ikke kommet helt i mål her, men det er blitt mye bedre og hun bjeffer ikke like mye på ham nå som hun gjorde i begynnelsen, da hun var blitt riktig varm i trøyen i sitt nye hjem.
Jeg kan også velge å gi henne en alternativ atferd. Be om en «sitt» eller noe annet hun er god på, og belønne det. Ofte har jeg da to hunder og en katt som sitter fint for å få godbit J
Etter et par øvelser som hun utfører stille så gir jeg gjerne et lite godbit- eller tørrfôrsøk dersom jeg ikke har tid til å fortsette med litt trening. Det roer gjerne litt ned.

2.       Hun bjeffer for å terge Müsli:
Müsli er også enormt dyktig på ignorering. Jeg er imponert over hvor rolig hun kan være, og hvordan hun unngår blikkontakt med det lille monsteret. Svært ofte fungerer det.  Blir det ikke rolig så tar jeg en barnegrind/kompostgitter mellom dem for at Müsli skal få fred.Av og til svarer Müsli med lek – da prøver jeg å geleide dem ut på verandaen, da herjelek innendørs kan bli litt for heftig (synes jeg, hundene synes det er helt ok). De begynner også nå så smått selv å be om å få gå ut når de er i det humøret J
Jeg kan gi henne en alternativ atferd. Be om en «sitt» eller noe annet hun er god på, og belønne det. Etter et par øvelser som hun utfører stille så gir jeg gjerne et lite godbit- eller tørrfôrsøk dersom jeg ikke har tid til å fortsette med litt trening. Det roer gjerne litt ned.
Müsli er grinete om kvelden, så om bjeffingen starter på kveldstid skiller jeg dem med en gang, da Müslis tålmodighet er langt kortere da enn på dagtid.    

3.       Hun bjeffer for å få oppmerksomhet fra menneskene i huset:
Ignorering, ignorering og atter ignorering. Et sekunds stillhet belønnes så med trening eller søk. Er det altfor ille, og/eller de tobeinte har en dårlig dag, eventuelt holder på med noe «viktig» som ikke kan utføres med et monsters støynivå, da setter jeg henne inni en liten inngjerding. Med en gang hun er stille så åpner jeg opp. Det tar stort sett ikke lang tid J Det skjer heldigvis ikke så ofte at jeg tyr til det, men det hender. Denne bjeffingen er det blitt mindre og mindre av, heldigvis!!

4.       Hun bjeffer når hun vil inn:
Vi har katteluke som katten bruker når den skal inn fra verandaen. Vi har nå koblet Kalifas chip til luken, og er begynt å lære henne opp til å gå inn den veien. Müsli har en klokke hun setter snuten på når hun vil inn. Tanken var å også lære Kalifa å bruke den, men med kattelukeløsningen så er det egentlig ikke nødvendig.

5.       Hun bjeffer når hun vil ut (utenom når jeg bestemmer at vi skal ut på tur):
Helt ok. Men, har tenkt å lære henne å ringe med en klokke her også. For treningens del J Hun bjeffer ikke når vi skal ut på tur, altså når vi skal ha på selen og gå ut.

6.       Hun bjeffer når hun får mat:
Stress, iver, sult. Dette skjer oftest om morgenen, trolig fordi hun da er mest sulten. Skålen settes ned når hun er stille, og jeg sier raskt «vær så god» for at hun ikke skal begynne å bjeffe igjen. Jeg forer også før tur inntil videre, da turen selvsagt gjør henne mer sulten. I og med hun er så liten ennå så må hun ut med en gang vi står opp. Det er da kun lufting i hagen. Tur sammen med Müsli og meg kommer etter at jeg har spist frokost og Helena har dratt på skolen. Normalt forer jeg hundene etter turen, men det er lenge å vente for en sulten liten valp. Enn så lenge så får de nå mat før turen. Det er blitt bedre med bjeffingen, men dette er vanskelig for henne. Jeg jobber derfor parallelt med Karen Overalls avslapningsprotokoll. Selvsagt ikke bare pga dette, men fordi jeg ser at Kalifa lett kan fyre seg opp – og fordi avslapningsprotokollen lærer valpen / hunden å forholde seg rolig med økende forstyrrelser. Her er en link til en nettversjon: http://championofmyheart.com/relaxation-protocol-mp3-files/

7.       Hun bjeffer når hun leker aleneStort sett lar jeg henne holde på. Hun er en liten valp, hun leker og har det moro. Kjefter og herjer med et bein eller en bamse mens hun raser litt rundt. Om det er praktisk så geleider jeg henne ut mens hun holder på – men av og til er det rett og slett for vått, glatt eller for kaldt på verandaen.

8.       Hun bjeffer av og til når vi trener:
Trenerfeil. Hun forstår ikke hva jeg vil, jeg krever for mye. Hun går opp i stress, mister konsentrasjonen. Alt er tegn på at jeg bør roe ned, ta en pause. La henne få snuse litt, få noe å tygge på eller gå og leke med en kompis (om mulig). Så får jeg tenke litt på hva jeg skal gjøre annerledes når jeg prøver på ny J

9.       Hun bjeffer når det ringer på:
Hun vet utmerket godt hva lyden betyr. Det er noen utenfor, det blir prating ute i gangen – kanskje kommer det noen inn. Belønning på kjøkkenet mens noen andre får gå og åpne døren. Forventningen endres fra dem som er ute til det som finnes på kjøkkenet.
Her har jeg ikke kommet igang med treningen ennå, så ting bare skjer når det skjer, og det fungerer bra. Men, det vi skal gjøre innimellom er at en skal stå ute og ringe på, mens jeg skal belønne Kalifa ved sengen hennes på kjøkkenet. Mange repetisjoner etter hverandre (med 10 -120 sek. Mellom hver gang det ringer på. Flere ganger i uken i en periode fremover. Målet med dette er at Kalifa skal løpe til sengen på kjøkkenet når det ringer på, og ikke løpe bjeffende mot utgangsdøren.

10.   Hun bjeffer når Müsli bjeffer:
Hver gang Müsli bjeffer på noe utenfor får Kalifa ros og godbit fra meg. Fungerer bra, men forutsetter at de andre menneskene i huset klarer å la være å bry seg med Müslis bjeffing (da det øker bjeffingen, samt forteller Kalifa at, ja, det er noe å bry seg om). Det meste fungerer best når hundene og jeg er alene hjemme J

Hva med tidsåunktene da hun ikke bjeffer?

Kalifa bjeffer ikke når vi er ute og går. Hun bjeffer ikke på folk og dyr vi møter på ute, bank i bordet og kryss i taket.

Det kunne hun nok ha gjort dersom jeg ikke hadde vært nøye på sosialisering og miljøtrening. Hun har kjørt tog, hun har vært med i stall og ridehus, hun har vært på flere byturer, hun har vært på mange hundetreninger, hun har vært i «syklubb» (uten en tråd) mm.
Jeg har alltid med godbiter – og møter vi på nye ting tar vi oss god tid til å kikke på det ukjente. På den avstanden Kalifa trenger! Vi har godbitsøk på rare overflater, og Kalifa får belønning både for å kikke rolig på folk og dyr, men også for å velge å se bort i fra ting hun finner spennende.

Kalifa er liten, og godbitene må være deretter. Knøttsmå!! Gjerne ørsmå ostebiter, da ost er en av favorittene. Kalifa elsker å leke, så i trygge omgivelser bruker jeg mye lek for at hun ikke skal bli stappa full av gobiter – samt fordi Kalifa selv som oftest foretrekker lek som belønning.

Litt utenom tema, men allikevel i same gate:
For et par dager siden så jeg en dame med en Ridgebackvalp ute på tur. Damen kikket ned i telefonen sin og valpen snuste og trakk i båndet (for å sjekke ut flere lukter). Damen rykket kraftig i båndet, og sa noen lite vennlige ord - mens hun fortsatte å kikke i telefonen.
Kanskje sjekket hun Facebook, eller Instagram? De to gjorde akkurat det samme - de sjekket ut "siste nytt". Valpen ble straffet for det.
Sånt gjør meg eitrande sinna. Jeg skulle nå et tog, så jeg hadde ikke tid til å stoppe og prate med henne. Men, hva om hun var på nett med valpen sin? Da hadde det vært lettere for valpen - og hyggeligere for begge to. Hun kunne brukt duftflekkene som belønning for kontakt, for slakt bånd eller andre ting hun ville oppnå, og de ville begge fått en mye triveligere tur. Eventuelt kunne hun hatt sele på valpen og latt den sjekke duftflekker mens hun selv sjekket telefonen...

Barn og Hund

Det er vel ikke mange som er uenig i at barn har godt av å vokse opp sammen med dyr? Hunden er med på å lære barnet ansvar og empati; og å ha en hund i familien kan fremme interessen for friluftsliv, samt gir ofte barnet en bestevenn og en lekekamerat.

Faremomenter:
Det er dessverre ingen selvfølge at enhver hund går godt sammen med barn. Hunder kan bli skremt av barnets kroppsspråk, lyder og til tider voldsomme tilnærmelser. Barn har et kroppsspråk som kan være vanskelig å forstå for hunder. Barn har lett for å stirre på hunder, de hopper og løper mye og de lager mye lyd. Det er mye knall og fall på småbarn, noe som kan være både skremmende og smertefullt for en hund. Hundens jaktinstinkt kan trigges av at barnet løper, faller og av lyder barnet lager.

Barn viser ofte hunder kjærlighet på den samme måten som de gjør til andre mennesker. Men å bli holdt rundt og å få klemmer er det mange hunder som ikke liker, og barna trenger derfor å bli veiledet i hvordan de kan vise hunden at de er glade i dem. Heldigvis er det sjelden at alvorlige ulykker skjer, men de voksne skal allikevel alltid sørge for at hund og barn ivaretas på en måte som fremmer et trygt og godt vennskap mellom de to.

En tobeint liten nykommer?

Mange bekymrer seg for hundens reaksjon når et lite tobeint nurk kommer i hus. Blir hunden sjalu? Vil den bli redd barnet eller hva om den blir aggressiv? 

Det blir mye jobb med et lite barn, og det kan være vanskelig å få nok tid til hunden. Kanskje må typen aktiviteter dere gjør med hunden endres fra lange turer og fysisk trening til kortere turer og flere små økter med mental trening innendørs?

Forberedelser før barnet kommer hjem

Husk at dere må forberede hunden på den lille nykommeren. Har dere i løpet av tiden frem mot fødselen mulighet til å la hunden møte små barn under kontroll av dere - gjør det. Gi hunden positive assosiasjoner til barn ved å belønne hunden både for å se og høre småbarn. Småbarn blir noe som gir positive følelser.

Når mor er på sykehuset med babyen kan far ta med hjem opptak av barnets gråt samt brukt barnetøy og bleier.

Hunden skal få en godbit når den hører barnegråten. Den skal få lukte på barnetøyet og bleiene. Far kan bære en dukke tullet inn i barnets teppe med barnets klær, samt en mobil som spiller av barnegråt, og samtidig prate til dukken og belønne hunden for rolig atferd.

Det finnes mye barnegråt på YouTube og andre nettsteder som man kan bruke før barnet kommer i hus. Tren opp hunden til å sette seg eller legge seg når barnegråten starter. Gråt blir dermed et signal for hunden til å sitte eller gå og legge seg. I starten belønnes hunden umiddelbart når den setter eller legger seg, men etter hvert må den vente til du har løftet dukken opp og avspillingen av gråten har stilnet. Dette forutsetter at hunden er dyktig på "sitt" eller "ligg" fra før av, noe dere kan trene inn under graviditeten.

Hjemkomsten og den første tiden:

Når mor og barn kommer hjem fra sykehuset bør mor hilse på hunden før barnet kommer inn. La hunden få vise sin glede for at mor endelig er hjemme igjen. Ta dere god tid. Far kan ta inn barnet når hunden har roet seg ned sammen med mor. Mor lukter av barnet og barnet lukter av mor. I tillegg har hunden allerede gode assosiasjoner fra barnets klær, tepper og bleier som far har hatt med hjem. Når barnet kommer hjem vil det derfor allerede være litt kjent for hunden. La gjerne hunden få snuse litt på barnet, og la gjerne hunden få være til stede når dere steller barnet - la den forstå at både den og barnet er en del av familien.

Når huset fylles av nysgjerrige som vil hilse på det nye barnet, minn dem på at de også må ta seg tid til å hilse litt på hunden. Dersom hunden er vant med å få hilse på gjester og være delaktig i det som skjer – men nå plutselig blir utestengt – vil den kunne utvikle problematisk atferd grunnet usikkerhet og frustrasjon i den nye situasjonen.

Prøv så sant dere kan å la hunden daglig få tid sammen med mor også uten at babyen er til stede.

Barnets utvikling:

Etter hvert som barnet vokser blir det også mer aktivt. 4 - 6 mnd. gammel begynner barnet å rulle rundt og gjerne ake seg bortover og det lager MYE lyd.

La barnet med på trening og andre aktiviteter med hunden. Barnet kan sitte i babybjørn o.l. mens mor eller far trener hunden og når hunden får mat og godsaker.

Barnets forhold til hunden vil endres etter hvert som barnet utvikler seg. Hos oss var det helt klart at min datter fikk ny verdi for Jack etter hvert som hun ble mer aktiv. Når hun ble 1 – 2 år gammel kunne hun kaste ting som han hentet, og i 3 – 4 års alderen ville hun gjerne ”trene” ham og gi godbiter. Noe hun også fikk lov til under strengt oppsyn av meg.

Men Jack er også en hund som til tider kan være litt skeptisk til barn. Han velger å gå unna når de er for aktive, og ønsker ikke at de skal komme bort når han ligger på plassen sin. Slik er det for mange hunder, og det er viktig at vi lærer barnet å respektere hunden og at de voksne tar ansvar for at barnet ikke setter hunden i ubehagelige situasjoner.

Den andre hunden jeg hadde i den perioden, Litten, var svært avhengig av meg. Han knyttet seg helt fra starten av også raskt til min datter.

I starten ville Litten gjerne være nær meg når Helena fikk mat og når hun skulle stelles. Da hun ble litt mer bevegelig kunne han være litt røff i sin kjærlighet og et par ganger veltet han henne i ren hengivenhet. Helena syntes stort sett det var helt ok og gråt sjelden selv om hun gikk i bakken. Littens ører og hale var til tider vært svært interessante og Litten lot henne undersøke (under strengt oppsyn fra meg). Ikke alle hunder er så trygge overfor barn, og man må ta hensyn til den enkelte hunden. Uansett hvor trygg en hund er skal man aldri la et lite barn være alene sammen med den.

Litten snudde ryggen til henne når han synes hun bråket for mye og Jack gikk i samme situasjon ut av rommet.

Vi sørget selvsagt for at Helena aldri fikk plage hundene. Vi lot dem aldri være alene med henne da hun var liten og vi lærte hundene å gå å legge seg på hver sin plass når Helena var for voldsom. Dit hadde ikke Helena lov til å følge dem.

Vår jobb som foreldre og hundeeiere er å skåne hundene fra å bli holdt fast, fulgt etter når de fjerner seg samt for eksempel å få en finger i øyet, bli dratt i pels og hale, bli påkledt klær og så videre - og ellers rose alt av hyggelig samvær mellom hunder og barn.

 

Hunder er ikke leketøy - bildet viser en livsfarlig situasjon!

Å klemme eller holde fast en hund er ikke lov, uansett hundens størrelse.

En firbent liten nykommer til en barnefamilie?

Valget:

Har man barn og bestemmer seg for å seg skaffe hund er det litt andre hensyn å ta. Som for eksempel hvilken type hund som passer til ditt barn og din families aktivitetsnivå.

Det er en fordel om valpene allerede hos oppdretter har blitt litt vant med barn, og hør også med oppdretter hvordan valpens foreldre er i forhold til barn. Legg merke til hvordan tispen reagerer på ditt barn når dere er og hilser på valpene. Om dere ikke får møte tispen, spør hvorfor. Er det fordi hun ikke tillater at noen kommer inn til valpene, da ville jeg sett meg om etter en annen oppdretter, da det kan tyde på at tispen har nervøs eller aggressiv atferd. Dersom en eller begge foreldrene er engstelige eller nervøse er det kanskje ikke et godt valg for en barnefamilie å få valper fra det kullet, da atferd er arvelig og valpene i tillegg kan ha tatt læring fra mor.

Har dere mulighet til selv å velge ut en valp fra kullet så skal dere se etter en som er midt i. Ikke den tøffeste og ikke den mest forsiktige. Dere vil ha en som er forholdsvis robust men ikke en som er for tøff. Det beste er om dere får ha med barna når dere hilser på valpene, og om mulig, besøk valpen flere ganger før dere i samråd med oppdretter tar det endelige valget.

Barna:

De fleste barn elsker valper og har gjerne lyst til å bære på dem, klemme og kose dem. Her er det viktig at de voksne tar ansvar og lærer barna riktig atferd overfor valpen. Valper er ikke kosebamser.

Dersom barna får lov til å bære rundt på valpen samt kose og klemme så mye de vil risikerer dere at valpen blir redd for barna og etter hvert kan utvikle problematferd som glefsing og biting. Dette vil være en naturlig reaksjon fra hundens side – men er ikke akseptabel atferd i menneskeverden. Sørg derfor for å ikke sette valpen i situasjoner der den må forsvare seg overfor barna! Det kan for eksempel være at den holdes fast og ikke kommer seg unna, at den løftes på og lignende.

Ofte vil valpen selv ønske å komme opp i fanget når barnet sitter på gulvet. Det er en fin mulighet for barnet til å få en god kosestund med valpen.
Lær barnet ditt at kos er greit når valpen frivillig kommer for å få kontakt, men at valpen ikke skal holdes fast mot sin vilje. Lær dem at det er feil å klappe valpen over snuten og hodet, men at siden av hodet og kroppen er greit.

Når valpen lekebiter i kroppen og klærne til barnet skal barnet avslutte kontakten og gå fra valpen. En voksen kan da hjelpe til slik at valpen ikke følger etter og fortsetter med en lek som lett kan føre til tårer hos barnet. Sørg for at valpen har lovlige ting å tygge på.

Valpen:

Alle valper biter – valpebiting er ikke aggresjon. Allikevel kan valpen til tider minne mest om et monster, en piraja og en vampyr. Valpen er i denne perioden ikke den enkleste vennen for et barn.

La valpen ha lovlige ting å bite i og sørg for at leken avsluttes med en gang valpen biter i hender, føtter og klær. All lek mellom barn og hund må overvåkes av en voksen.

Små valper trenger mye hvile. I småbarnsfamilier er det ofte liv og røre hele dagen og barna vil selvsagt inkludere det nye familiemedlemmet. Valpen klarer ikke selv å begrense aktivitetsnivået sitt, og de voksne i familien må derfor sørge for at valpen får ro. En valp som leker og herjer hele dagen kan lett utvikle stress og bli en vanskelig hund å ha i hus etter hvert som den blir større.

Små barn og hunder skal aldri være alene sammen. Uhell kan skje selv med den snilleste hund og det mest fornuftige barnet. En leken pote kan klore opp barnet, et ivrig barn kan stikke fingre i ører eller øynene på hunden og en redd hund kan bite.

Heldigvis er de fleste hunder glade i mennesker. Hunder er utrolig tolerante og vennlige – og når barn og hund får litt tid på seg til å lære hverandre å kjenne så utvikler de ofte tette vennskap som varer ut hundens liv. For barnet blir hunden vennen som alltid lytter og kan holde på alle hemmeligheter. Hunden er nesten alltid klar for å være med på morsomme aktiviteter.

Forslag til aktiviteter med barn og hund:

Ut på tur – aldri sur: 

Familieturene blir alltid hyggeligere når en firbent venn er med J

Trille ball: En morsom lek for dere med små barn når barnet begynner å kunne sitte og bevege seg mer, er å ha barnet sittende på gulvet mellom mor eller fars ben og hunden liggende midt imot, et par meter unna. Den voksne, sammen med barnet, triller en lekebil eller ball til hunden som så dytter den tilbake med snuten. Hunden blir belønnet med godbit, og barnet ler og koser seg. Dette trenes inn ved først å lære hunden å dytte i bilen/ballen med snuten mens hunden ligger og deretter lære hunden å dytte den mot eier, og til sist blir barnet inkludert.

Gjemsel: Kan lekes inne og ute. Hunden venter, enten på muntlig signal (bli eller vent) eller med litt hjelp fra en voksen. Barnet gjemmer seg og lager en liten lyd når det er godt gjemt. Det er signalet som sier at hunden kan få lete. Stor glede hos barn og hund når hunden finner barnet. Er hunden av det ivrige slaget kan det være lurt å la barnet ha med en godbit som hunden får lavt nede på gulvet (for å unngå hopping) ved funn. De første gangene kan det være lurt at en voksen er med for å hjelpe til med å dempe hunder om den blir for ivrig og glad J

Fotograf: Anniken Jensen

MH / mentalbeskrivelse hund og familiehunder med atferdsproblematikk?

Tilfeldig funnet skjema på nettet.

La meg først si at jeg ikke er i mot mh tester. Som et avlsverktøy og til utvelgelse av tjenestehunder kan det være svært bra.

Men, hvor bra er det for eiere av en engstelig familiehund som absolutt ikke skal brukes i avl og "kun" skal fungere bra i hverdagen, og kanskje delta i diverse hundesporter.

Ikke sjelden har jeg konsultasjoner der problemstillingen går på usikkerhet overfor mennesker. Eier spør meg kanskje på forhånd om jeg vil de skal ta en mh på hunden før konsultasjonen, og jeg svarer nei.
Ofte har de blitt anbefalt av andre erfarne hundemennesker at de bør ta mh - altså det motsatte av hva jeg sier. Hvorfor ikke kommer jeg til om litt.

Men, så er det de kundene som allikevel gjør det, eller som har tatt mh før de kontakter meg.
Hunden har gjerne vegret seg i øvelsene som har å gjøre med kontakt, lek og samarbeid med fremmed person, og de har hatt problemer med å takle øvelsene med spøkelsene. Det være seg at de har valgt bort trusselen eller at de har vist utagering i form av intens bjeffing og knurring og/eller at de ikke har klart å avreagere etter momentet.

Det er interessant å se skjema fra testen, samt videoklipp, og gjerne høre hvilke tilbakemeldinger de har fått fra testleder og andre som var til stede.
Det skjer sikkert at testeleder gir gode råd - men det kan jeg ikke huske å ha hørt fra kunde på atferdskonsultasjon. Sannsynligvis trenger de da ikke å komme til meg etterpå :-)

Min erfaring er at:
1. de har fått skjema, men ingen konkrete råd om hvordan de kan tolke skjema og hvordan de bør jobbe for å bedre hundens problemstillinger.
2. de har fått skjema, samt muntlig beskjed om at hunden har for dårlig psyke, men ikke råd om hvordan de kan jobbe med problemstillingen.
3. de har fått skjema, samt en tilbakemelding på at de har en elendig hund som bør avlives.

I noen få tilfeller kan jeg være enig i punkt nr. 3. Men stort sett så er jeg uenig, da det ofte gjelder hunder som viker unna i kontaktdelen, lek/samarbeid og i momentet med spøkelser. Å påstå at dette er hunder som ikke har det bra, og som i fremtiden kommer til å bite blir feil for meg.

De kan kanskje aldri bli gode IPO hunder, og jeg er enig i at de ikke bør brukes i avl eller som tjenestehunder.
Dette er allikevel hunder man kan jobbe med og få gode resultater. De kan lære å takle situasjoner de missliker på en bra måte, og de kan trenes til å bli trygge i hverdagslige situasjoner.
De kan også fungere bra i hundesporter som Lydighet, Kreativ Lydighet, Agility, Rally, Spor og Rundering mm.

Testsituasjonen er langt i fra det normale miljøet hunden ferdes i, eier skal forholde seg nøytral - og en hund som gjerne er vant med veiledning fra eier må takle ukjente og skremmende situasjoner på egen hånd. At en ellers aktiv og kommuniserende eier er passiv kan i seg selv gjøre hunden ekstra usikker.

På mh tester er det ofte mange figuranter/tilskuere - og ikke alle har like mye hundefaglig kunnskap.
En kunde fortalte at etter mh test fikk hun høre rykter om at hennes tilbakeholdne hund hadde et dårlig liv og kom til å bli farlig i fremtiden. Dette var rykter som kom fra mennesker som hadde vært til stede under testen. Denne eieren er en dyktig, oppegående eier som jobber bra med hunden sin. Hund og eier gjør stor fremgang, og ryktene gjøres heldigvis til skamme, men de kan dessverre bli hengende ved hund og eier fremover.
Jeg har hatt kunder som har dratt gråtende fra en mh prøve, og som senere har dratt smilende fra konsultasjon hos meg. De har da i tillegg til en grundig gjennomgang av hund, situasjon, atferd også fått instruksjon i trening for å bedre problematferden. De får også et skriftelig treningsprogram og muligheter for videre hjelp fremover.
Etter påfølgende kurs eller treninger har de som oftest glade, velfungerende hunder. Ikke verdens modigste hund, men eier har ny selvtillit og hunden er tryggere og mestrer tilværelsen bra.

For over 20 år siden overtok jeg en hund, Schamo, som hadde levd sine første år på en låve med over 70 andre hunder. Han var ca. 2 år da jeg overtok ham etter at dyrevern og politi grep inn overfor eierne. Livredd mennesker og alle typer miljø. Sakte men sikkert ble han trygg på meg og miljøet rundt oss. Jeg trente sammen med erfarne hundemennesker, og da de skulle gjennomføre mh av sine hunder anbefalte de meg å gjøre det samme. Jeg var forholdsvis uerfaren og syntes det var spennende. Jeg visste ikke helt hva jeg gikk til, og jeg trodde vel skulle få gode råd og veiledning etter testen. Testen ble brutt litt over midtveis, men den burde i utgangspunktet aldri ha vært gjort  - og uansett, blitt brutt langt tidligere. Schamo klarte ikke å avreagere etter et moment der en kjeledress spratt opp ved siden av stien han gikk på. I dag hadde jeg sagt nei, vel vitende om at det ville vært altfor tøft for Schamo. Testen satte Schamo tilbake ca. 2 måneder - dvs., det tok to måneder til skogen igjen ble trygg for ham.
Da jeg overtok Schamo fikk jeg høre at han aldri ville kunne fungere, og at hans liv ikke var verdt å satse på. Jeg hørte heldigvis ikke på dem, og etter 3/4 år kunne Schamo løpe løs på tur og fungerte bra i de aller fleste situasjoner. Vi levde sammen i 11 år - og ingen som møtte Schamo etter den første tiden påsto at han hadde et vondt og uverdig liv!

(Det var lenge siden, og et nesten glemt kapittel. Men, for et par år siden la jeg ut et bilde av en av mine nåværende hunder, Müsli, som satt i en handlevogn på en parkeringsplass utenfor et kjøpesenter. Anledningen var miljøtrening av Müsli og andre hunder.

Jeg fikk stort sett bare positive reaksjoner på bildet, men også et par negative. De negative gikk på at det var uverdig for hunden. Men en tilbakemelding skilte seg ut. Den kom fra en av dem jeg trente med den første tiden med Schamo, altså for over 20 år siden. Hun er fortsatt meget aktiv i hundemiljøet, men vi hadde ikke hatt kontakt siden den gang - bortsett fra at vi de siste årene hadde vært facebookvenner. Jeg hadde registrert at vi var noe uenige i treningsmetoder i noen diskusjoner, men ikke mer enn det.
Kommentaren som kom fra henne da bildet i handlevognen kom gikk på at jeg var en elendig hundetrener som hadde testet en hund, Schamo, som aldri burde vært testet. At det var over 20 år siden, og at hun den gangen var en av de mer erfarne hundeeierne, samt var en av pådriverne for at jeg skulle gjøre det kom ikke frem. En mh test tatt for over 20 år siden ble altså brukt i mot meg - og det av et menneske som den gangen var en av pådriverne for testen..
Hva problemet hennes med meg var/er vet jeg ikke - men vi er ikke lenger venner på fb ;-) En liten avstikker kanskje - men av og til føles det godt å lire av seg litt irritasjon)

Redsel, aggressivitet osv. er arvelig, og mentalbeskrivelse av hund kan som sagt være et bra verktøy i avlsarbeid og til utvelgelse av tjenestehunder.
Om oppdrettere ønsker at valpekull skal ta mentalbeskrivelse hund er det supert når det gjøres for å vurdere kombinasjoner og å velge ut avlshunder.

For kommende hundeeiere kan mh være et fint verktøy i utvelgelsen av rase, dvs. om man har tilgang til å sammenligne mange mentalbeskrivninger innen rasene. Eller fra en spesiell oppdretter. På den Svenske Brukshundklubbens hjemmeside kan man blant annet finne snittverdiene per rase.
En kikk på spindeldiagrammet kan også være til hjelp for å forstå ens egen hund, men dessverre er det mange raser som ikke er tatt med.


Når derimot "vanlige" hundeeiere blir bedt om å ta mh test e.l. på hunder med usikkerhet og redsel er det svært ofte verdiløst, og kan i mange tilfeller ta motet fra hundeeierne. Dersom de ikke på forhånd har avtalt et eget opplegg der de i tillegg til testen også får råd om trening for å endre problemområder, så sitter de bare igjen med et skjema, samt muligens negative kommentarer om egen hund fra testleder, figuranter og andre som er til stede. Jeg vil tro at det siste i teorien ikke skal forekomme, men i praksis så skjer det så altfor ofte. Dessverre.