Plutselig

Plutselig var det ikke så sikker sak allikevel.

Plutselig var jeg ikke fostermor lenger.

Plutselig skulle "jenta mi" flytte tilbake til sin ekte mor.

Plutselig har jeg ikke en å danse og "hopple" med lenger, og ingen som vekker meg altfor tidlig på morgenen. Ingen som ber om å få være med på tur med hundene, få trene hundene og fore hestene. Ingen som vil være sammen med meg nesten hele tiden.

Plutselig har jeg en datter som sørger over tapet av en "lillesøster". Og for en flink storesøster hun var!

Og jeg ble matt, og sliten og lei. Sjokoladen ble en ennå bedre venn enn før..
Men har jeg rett til det? En mor er utrolig glad for å ha fått jenta si tilbake - og om det går bra for dem nå, så er vel det det beste. Så jeg må bare håpe alt blir bra - og håper så inderlig at vi får lov til å ha litt kontakt med lille frøkna fremover.

MEN, jeg har en stor jente som kanskje ikke vil danse og "hopple" med meg, men hun er for alltid jenta mi. Jeg er heldig.

Jeg har to firbente venner som gjerne danser og hopper og er med på det meste med stor glede.
Og jeg har to firbente som gjerne vil være sammen med meg nesten hele tiden.
Og nå, når jeg graver meg opp av sjokoladeskåla for å komme i gang igjen, nå har jeg Plutselig litt tid til å trene mer med Müsli igjen.

 

Plutselig får jeg ikke lønn lenger.
Plutselig må jeg sette i gang med Hund i Fokus igjen ett halvt år får planen.

Jeg hadde ingen planlagte kurs i vinter, men Plutselig er jeg i dag i gang med 2 kurs på en gang. Et fullt unghund/slyngelkurs og et valpekurs som gjerne skulle hatt et par deltakere til.

Og Plutselig har jeg fullt opp med konsultasjoner i et par måneder fremover. Det hjelper med 50 og 25 % avslag, men så mye penger blir det ikke av det. MEN, jeg er Plutselig i gang igjen.

Så snart jeg har litt overskudd skal jeg sette meg ned og finne tid til vårens passeringskurs, sporkurs, kantarellsøkskurs og freestylekurs. Kanskje blir det også et Barn og Hund kurs i løpet av sommerhalvåret.

Plutselig, eller kanskje ikke så plutselig - men saken er at mine gode medhjelpere på passeringskursene ikke lenger har mulighet til å være med. Så om du som leser dette tenker at kanskje det hadde vært noe for deg, da blir jeg veldig glad for om det Plutselig ligger en melding fra deg i mailboksen - eller om du Plutselig ringer meg. 

Jeg har ikke økonomi til å lønne deg, men om du trenger praksis til instruktørutdannelse så kanskje det kan være av interesse? Forutsetningen er at du kan noe klikkertrening, jobber hovedsaklig med positiv forsterkning og at du leser bøkene som er anbefalt for kursdeltakerne. Det vil også være ønskelig at du deltar på teorikvelden, samt er med på minst en av konsultasjonene jeg har med deltakerne før kursstart (alle deltakere må ta en konsultasjon før kursstart. Vi går der grundig gjennom hunden og starter treningen).  

RIP Dr. Sophia Yin

Da jeg logget på nettet i dag tidlig slo den triste nyheten om Sophia Yins død mot meg. Uforståelig, ufattelig og utrolig trist.

Er glad jeg fikk møte henne da hun var og holdt seminar her hos Hund i Fokus i fjor. Husker følelsen av ydmykhet og underlegenhet da jeg først skulle møte henne og ta henne med på tur til Oslo. Hun var i mine øyne den største stjernen blant hundetrenere. Nå er den stjernet slukket, men minnet hennes vil leve med arbeidet hun har gjort.

Sophia var en klok kvinne med mye kunnskap og kompetanse. Kanskje vår tids beste hundetrener. Men det var ikke bare hunder hun forsto, jeg tror det gjaldt de fleste dyrearter.
Da hun var her tok jeg henne blant annet med på ridetur. Hun sa hun hadde ridd noe, men at hun ikke var veldig erfaren. På samme vis som i omgang med hundene så var hun vennlig og tydelig overfor hestene. Gamle Rigel gikk vakkert som aldri før med henne på ryggen.

På seminaret var det enkelte som mente at hun var for tøff, jeg mener hun var konsekvent og rettferdig. Hun var kanskje tøff mot tobente som ikke er konsekvente og tydelige nok i treningen av sine hunder. Få klarer å gjøre det like bra som henne. Det kan nå vise seg at den hun var tøffest mot til syvende og sist var seg selv. Det fulle svaret får vi kanskje aldri.

Sophia har skrevet utallige gode artikler, bøker, lagd dvd'er, laget undervisningsmateriale mm. Det er utrolig mye bra materiale hun etterlater seg.
Må arbeidet hennes leve videre, og la oss ta etter hennes eksempel og bli gode mennesker for vår hunder.

Rest in peace Sophia, you will be missed by dogs and owners all over the world. May the dogs on the other side greet you with joy and happiness.

Bøddelen

Den verste dagen i en hundeeiers liv. Hva man ikke burde gjøre, hva man burde slippe å gjøre – men hva man allikevel må gjøre og gjør.

For meg er det for tidlig, alltid. Selv om omgivelsene hinter om noe annet. En hund med livsglede er en levende hund, jeg ville ikke, synes ikke det er rett – men gjør det allikevel.

Litten møter meg logrende og glad hver morgen, helt til siste dag. Har jeg vært ute kommer han, om han er våken, løpende glad til meg. Er han virkelig klar for å ta farvel for godt?

De siste månedene har Litten utviklet nærmest separasjonsangst når det kommer til meg. Han gråter og hyler når jeg drar. Den siste uken har jeg knapt kunnet gå ut av rommet uten at han har satt i gang. MEN, får han en hundeis så er det trøst nok, han koser seg med den.

Tur har gått bra til det siste, men han er litt skjelven bak, av og til halter han litt. Men jammen er det kaldt ute også, så enhver gamling lider jo litt da… Godbitspor er viktigere enn problemene, selv om luktesansen ikke er som den en gang var.

De siste dagene har han til tider ikke kommet seg opp i sofaen, han må stort sett ha hjelp. Sofaen er hans favorittsted, og han står med hengehode og tenker at han gjerne skulle… Så går han og legger seg i en av hundesengene.

Det er vel ikke så farlig? Allikevel var det problemene med sofaen som gjorde utslaget for meg, det som gjorde at jeg tok telefonen og bestilte timen. At han dagen etter var litt sprekere gjorde ikke at jeg avbestilte :-(

Egoismen slår inn. Den siste dagen hans var uten kunder for meg. Første helgen uten Litten er uten kurs jeg holder eller skal på. Ett møte i morgen, men kan holde meg rolig, som observatør.
Ukene etter er fullpakket med kurs, konsultasjoner og eksamensforberedeler, og jeg vet ikke om jeg ville kunne fungere verken som instruktør eller student i dagene tett på bøddelgjerningen. Derfor ble det trolig noen dager for tidlig, kanskje til og med et par uker eller en måned eller mer for tidlig.

Det eneste som er sikkert er at ingen kan beskylde meg for å ha ventet for lenge!

Med min datter snakker jeg om hundehimmelen. At Schamo venter på Litten. At det er Schamo han snakker med når han den siste tiden har bjeffet uten, for oss, forståelig grunn. Ut i løse luften, stadig vekk. Han snakker med Schamo som venter på ham, spør om han kommer snart, sier jeg. Det blir bra å møte sin beste venn igjen.

Schamo var også stort sett glad til det siste, men han hadde tilsvarende problemer som Litten. På ham var også synet mer sviktende. Også der var det for tidlig etter min mening, men allikevel gjorde jeg det. Jeg skulle på kurs i Sverige og det ville blitt for tøft for Schamo å være med, og han kunne ikke lenger overlates til andre.

Schamo har ofte kommet til meg i drømmene – kanskje blir de to som kommer nå? Jeg håper det. Snart skal de få fly sammen ut fra verandaen, over hundegården. En hundegård Schamo aldri kjente, men sammen med Litten blir det fint.

Dette snakket vi om i dag, mens tårene trillet og Litten spiste kjøttpudding og ost før han sovnet inn. Takk til rolig og flink veterinær, og takk til Helena og Chris som var med. Litten hadde det bra helt til det siste. Og da valgte vi å tro at han hadde fløyet til Schamo, bare kroppen lå igjen.

Jeg kan velge å bli litt religiøs. Tro på en Gud som inkluderer hundene i sin himmel, en hundehimmel med store sletter, vidder og fjell. Strender og vann å leke i.

Eller jeg kan velge å tro på flere liv, at når vi en gang får en ny liten valp, kanskje kommer Litten da tilbake. Eller kanskje gleder han en annen familie som trenger en god venn.

Finnes det et ”etterpå” for hundene mine så vet jeg at det blir bra, noe annet går ikke ann!

Unnskyld Litten og Schamo!