Müsli Rehab, to uker etter operasjon.

Det har nå gått litt over 2 uker siden operasjonen.

Vi har fjernet stingene uten dramatikk. Jeg brukte tid på det – og lot Müsli være med på å styre jobben. Det er flere grunner til det. Hovedgrunnen er selvsagt at om hun skulle kaste seg til siden, sprette bakover så kan skaden gå opp igjen. Det var vanskelig å komme til med støtteselen på, og det tok derfor tid.
Når Müsli har haken på skammelen tar jeg sting, når hun løfter hodet bort får hun pause. Til hun selv legger hodet på igjen.

 

Om jeg ville gjort det på denne måten dersom skaden var mer udramatisk og det ikke hadde vært så farlig om hun rykket til? Ja, det tror jeg. Jeg trives med å la hundene mine få være med på å bestemme. 😊

Müsli bruker rampe når hun skal gå ut døren

På onsdag var Müsli til sin første rehab time hos Anne Margrete Nystad hos Fysiovet.

Hun gikk på vanntredemølle, fikk massasje og fysioterapi samt laserbehandling. Både vanntredemølle og laser var nytt for Müsli, men jeg synes hun tok det fint. Tredemøllen var vel ikke akkurat det morsomste hun har vært med på – men må man så må man.

Da vi var ferdig og hun skulle inn i bilen igjen så hoppa hun selv inn før jeg fikk stoppet henne, og med skulderstabiliseringsvesten på. Der tok hun meg på senga, jeg hadde aldri trodd at hun var i form til det! Den siste tiden før operasjonen har jeg løftet henne opp eller latt henne bruke rampe. Selv med rampe så er det for bratt slik hun er nå – så å hoppe - Og med vesten på (den hindrer henne en del i å bevege seg)! Hun var vel veldig klar for å dra derifra. Får bare håpe det ikke gjorde noen skade.

Etter to uker var hun ferdig med en type smertestillende, Onsior. Neurontin skal hun gå på i to uker til, og om alt da ser bra ut så skal hun gradvis trappe ned. Hun har gått på smertestillende over lang tid, så det blir nok bra for kroppen å få slippe det.

Vi har fått øvelser å jobbe med hjemme fra Fysiovet. Hun skal være varm før vi trener, så da går vi først 5 - 10 minutter tur (hun skal ikke gå lengre turer enn det), og gir henne et lite forsøk innendørs for litt mer bevegelse imens jeg sjekker at det ikke er noen flyvende innsekter inne. Kaster hun seg etter dem så kan det være kritisk for skaden. Deretter tar jeg av vesten, og bare det å ta av stabiliseringsvesten gjør meg litt nervøs, da det skal så lite til for at det kan gå galt. Men, regner med at jeg blir litt tryggere på det etter hvert.

Deretter er det litt massasje av musklene før vi jobber med leksene vi har fått. Film av det kommer etter hvert.  

Det er massasje, bøyeøvelser, stretching, men også litt mer aktive ting, som High Five. Den type øvelser er lystbetont, og hun har lett for å bli litt for ivrig. Begynner å tilby andre ting (klaskedekk, snurre, rygge og lignende), som nok ikke er like bra for henne nå, så her må jeg begrense henne.

Vi har mye vilt utenfor her. Jeg håper vi slipper å møte på både vilt og andre hunder nå fremover, da det kan føre til at hun kaster seg frem i båndet om hun ser dem før  meg. Nok en ting som ikke må skje nå..
Men, når jeg har sett at det er vilt eller andre hunder utenfor, så går vi ut litt etter at de er borte igjen – og utforsker områdene der vi så dem. Så blir det litt mer spenning i hverdagen for pasienten.

I tillegg så trener vi litt søk nesten daglig, "rydding" og trykker på knapp med labbene. Mat serveres ikke i skål for tiden, men som søk, trening og i frossen i slikkematter. 

I det daglige så er det bare Müsli og meg nå. Kalifa er hos oppdretter Carola en tid fremover, og Helena er her bare annenhver helg. Müsli ville nok foretrukket at Helena var her oftere! Besøk er også hyggelig, og i helgen får vi besøk av en av favorittene til Müsli, Gro. Uten at Emmy, puddelvennen til Müsli, er med – men det blir nok stor stas uansett. 😊 Vi gleder oss til det begge to.

Utdaterte treningsmetoder florerer

For ca. 20 år siden kom det en ung Jack Russel terrier til konsultasjon. Han hadde gått valpekurs hos en fortsatt eksisterende hundeskole. Da han ifølge instruktøren var litt for ivrig på de andre hundene, så satte de på ham et strømhalsbånd.  Hver gang instruktøren mente han var for ivrig mot andre hunder, Zapp. Da de kom til meg hadde de en hund som hadde fryktaggresjon mot andre hunder.

Det var 20 år siden, og man skulle kanskje tro at sånt ikke skjedde i dag?

Dessverre så møter jeg i alle fall hver måned på hundeeiere som forteller om stygge episoder der instruktører/ trenere er involvert. Selv i dag. Jeg tror nesten det i det siste har blitt en oppblomstring av instruktører som liker å endre atferd ved bruk av ubehag, og når jeg har snakket med kolleger så er det flere som opplever det.

Noen eksempler på episoder bare det siste året:

Hund som ikke ville inn i bilen. Tatt ved overraskelse, og kastet inn i bilen og bakdøra smelt igjen.

Resultat: hunden går i forsvar når noen nærmer seg når han står med eier ved bilens bakluke. Som instruktør måtte jeg her veilede med noen meters avstand når vi var nær bilen.

Stressa hund som bjeffer, ble samme sted holdt opp etter halsbåndet til den roet seg. Hengning på godt norsk.

Passeringstrening trenes ved at man sitter og holder hunden fast og lar andre hunder passere. Om den ikke kan holdes sittende så legges den i bakken.

Valp på valpekurs som ble superstressa i hundehall. Hold ham fast til han roer seg. Legg ham i bakken om nødvendig.
Resultat: Hundens atferd ble verre for hver gang. De byttet til en annen hundeskole. Der lærte de å riste i halsbåndet (hunden) når den bjeffet i bilen og å smelle burdøren i ansiktet på den for å lære den å bli i buret. Eierne avbrøt to valpekurs.

Valp som bjeffet på valpekurs – hold den fast rundt snuten.

Unghund med høyt stress som rir på mennesker (stressatferd) – problemet skulle løses ved hyling og tramping med bena. Hunden skulle skremmes.

Hundeskole som gir 100% garanti på passeringsproblemer – hunden skulle skremmes med en gang den viste interesse for annen hund. Metoden var å kaste metallfat i bakken og hyle. Fatet ble etter hvert byttet ut med brusboks med mynter i som ble ristet i og kastet foran hunden.

Resultat: problemet eskalerte da de kom hjem.

Nok et valpekurs: Hell tabasco i halsen på hunden dersom de biter i bånd eller annet den ikke skal bite på. Hunder som trekker i båndet, fest båndet rundt livet til hunden da det der sitter mange nerver, og hunden vil slutte å dra.

Hunder med frykt for barn/ andre hunder: stikke to fingre i nakken på hunden når den bjeffer på barn, for å få den til å slutte med det

- klype hunden i lysken der den er ekstra følsom (!!) når den bjeffer/ knurrer på andre hunder, for å lære hunden at det er uakseptabelt å gjøre

- holde hunden hardt rundt snuten, stirre den ned og knurre «NEI!!» for å etablere «lederskap»

- legge hunden i bakken og holde den nede til den «underkaster seg» (blir stiv av skrekk)

Stor aktiv unghund: Sett på helstrup, det løser problemet.

Og listen kan gjøres mye lengre. Overgrep skjer hver dag på et hundekurs eller en konsultasjon i Norge.

Jeg har hatt eiere på kontoret som gråter fordi de har følt seg som elendige hundeeiere på kurs. Og som på mentaltester har fått høre at de er håpløse hundeiere, eller at hunden er udugelig.

Mange har følt seg totalt overkjørt av instruktører som overtar styringen og skal fikse hunden deres der og da.

I sosiale medier så spres det videoer av folk som trener valper i å gå fint i bånd ved å fysisk røske tak i den når den ikke går som man vil, tvangsapport samt å stoppe hunder ved å klype dem i lysken. Og dette begrunnes gjerne med at det er slik hunder oppfører seg mot hverandre. Jeg skulle likt å se den hunden som skal lære en annen å holde en gjenstand fast i munnen, eller som fysisk tar tak i en annen for at den skal gå rolig ved en side.

For å bruke straff så må man nesten tro at hunden bevisst gjør noe galt? For ellers så straffer man et individ som utfører en atferd som for dem er normal og rett i situasjonen? Av og til må en atferd stoppes der og da for individets eller andres del, men det er en helt annen sak – og selv da kan man som oftest gjøre det uten å påføre smerte eller frykt.

Skal du lære hunden av med noe så er det ofte bedre å lære den en annen atferd i den gitte situasjonen. Vinn-vinn for både hund og eier.

Men,  når vi kan endre atferd uten bruk av smerte og skremsel, hvorfor er det fortsatt så mange som tyr til metoder som var vanlig for 30 år siden, da man ikke hadde den kunnskapen om læring som er lett tilgjengelig i dag?

Å straffe iver, frykt, redsel, stress, osv. er å jobbe med symptomer – og resultatet blir sjelden bra for individet man straffer. Ofte blir problemet i etterkant verre for både hund og eier, selv om det der og da ser ut som om det har hatt en virkning.

Alle instruktører og hundetrenere bør sørge for å ha oppdatert kunnskap om atferd og læring, og om positive treningsmetoder. Det er viktig at man hele tiden fortsetter å tilegne seg kunnskap.

Det er også viktig å sende folk videre dersom man selv ikke har den aktuelle kompetansen. For hundens del. Men også for egen del, da det viser at man er ydmyk overfor faget man utøver. Det gir mer tillitt enn en som skal «fikse» alt uten den nødvendige kunnskapen.

Og så håper eg virkelig at hundeeiere tørr å stå opp for hunden sine, og sier NEI når en instruktør / atferds«ekspert» vil bruke smerte og skremsel i trening av hunden.

Målet for hundeholdet bør ikke være rolige og lydige hunder, men glade, fornøyde og samarbeidsvillige hunder.

Tilegg 21.8.21:
Etter at bloggen ble delt (ikke av meg) i en såkalt "balansert" gruppe på Facebook kommer det en kommentar fra en av medlemmene hvor vedkommende forsvarer det å henge hunden, eller å ta heisen som han skriver.

Sitat:

"Kjøre heis ,kan i enkelte tilfeller faktisk forsvares ,Hunden går i rødfeltet ,
Kontakt er umulig, Bruke helstrup og " henge" hunden, til den blir passelig blå i trynet og sette den pent ned ,
Utført rett,på rett tidspunkt .
Fører til at hunden tenker seg om,før den skal fly på mennesker,katt,hunder osv.
Men det må ikke gjøres av amatører ,som skal " prøve og feile"
Heller ikke som treing/øvelse .
Og heller ikke på alt som boffer.
Men noen ganger helliggjør midlet målet.
Om valget er avlivning pga hunden sin adferd ,eller " henge" litt noen ganger .
Så kan det forsvares i min verden."

En slik uttalelse forteller meg at vedkommende har svært utdatert kunnskap. Vedkommende har ikke forståelse for skader dette kan påføre hunden både fysisk og mentalt. Dette er ulovlig i Norge

dyrevelferdsloven kapittel 1,

§ 14.Særskilte forbud:

Det er forbudt å:

a)	utøve vold mot dyr,

b)	hensette dyr i hjelpeløs tilstand,

c)	ha seksuell omgang med eller foreta seksuelle handlinger med dyr, og

d)	bruke levende dyr som fôr eller agn.

Vedkommende burde vært fratatt retten til å ha hund, og til å ha noe som helst med hunder å gjøre. Jeg håper vi er mange som sender bekymringsmelding til mattilsynet og/eller anmelder til politiet når vi leser denne type utsagn.

Muntlig - fra fb i dag:

Müsli etter skulderoperasjon:

 

Müsli har vært gjennom mye opp gjennom årene. Hun har en medfødt feil i ryggen, usikker på om det plager henne. Hun har hatt en kløyvd rovtann som måtte opereres bort, og nå sist, en avrevet sene i skulderen.

Når skaden skjedde vet jeg ikke. Hun har i flere år av og til haltet. Ikke mye. Hos veterinær kiropraktor har det blitt funnet låsninger i rygg og nakke, og også vært litt reaksjoner ved venstre skulder. Men ikke noen store ting. 14. januar 2021 anbefalte veterinær kiropraktor, Renate Nydal, at jeg tok Müsli til ortoped. 5. februar hadde vi time hos Thomas Sissener i Sandefjord. Han konstaterte at problemet satt i skulderen, trolig bicepssenen. Müsli er ingen tøffing, men smertereaksjonen hun fikk da han manipulerte skulderen var voldsom, og etter den gangen er hun nå småhystderisk når hun forstår at noe skal skje inne hos veterinæren.. 

Det var ulike veier å gå videre. Enten la henne gå på smertestillende resten av livet, gi henne kortisonbehandling eller operasjon. Å ikke prøve noe var egentlig ikke noe alternativ for meg. Sissener mente det var 50% sjanse for en god bedring med kortison, så jeg gikk for den varianten. 

16 april var vi tilbake i Sandefjord for kortisonbehandling, og deretter var det 3 uker med ro. 

Da de tre ukene var gått ble Müsli litt halt allerede på første turen som var opp mot en time lang. Da var det ikke annet å gjøre enn å sette opp time for operasjon. Operasjonen var 11. august. Frem til da levde Müsli et normalt liv, men det ble ingen bratte fjellturer eller veldig lange og slitsomme turer. Jeg så at hun vegret seg for å gå i bratt terreng, både oppover og nedover. I tillegg begynte hun å vise ubehag i trapper. Hun gikk i dem, men hadde en lav kroppsholdning, og så ut som om hun kjente på ubehag.

11 august ble hun lagt inn hos Evidensia (Din Dyreklinikk) i Sandefjord. Det ville ta alt fra 30 minutter til 3 timer, så det var bare å ta seg en tur sa de da hun hadde sovnet og jeg gikk i fra henne. Etter litt over 3 timer ringte jeg for å høre hvordan det gikk - og kunne da komme inn og sitte å vente de siste minuttene på et behandlingsrom.

Operasjonen hadde vært alvorligere enn først antatt. Subscapularis senen var helt avrevet. Det var også mye betelnesle foran i leddet rundt skaden. Hun skal gå med skulderstabiliseringsvest på seg i 6 uker for å holde venstre skulder stabil. Småturer på 5 - 10 minutter en 4-5 ganger p, dagen i bånd. Ingen løping, hopping eller leking.

Det er nå 6 dager side operasjonen. De første dagene var verst. En del piping og klaging. Hun hoppet på et tidspunkt etter en flue - noe som resulterte i voldsomme smertehyl. Engstelig eier tok kontakt med veterinæren, selv om det var søndag. Bare å avvente - og heldigvis så ser det ut til å ha gått bra.

Plastrene som sitter på sårene sitter fryktelig godt. De skulle kunne fjernes etter 2-3 dager, men jeg har fortsatt ikke fått dem av. Nytt forsøk i morgen..

I tillegg til å gå miniturer og å sitte ute når været er fint, så får Müsli maten sin servert i slikkematter. Da bruker hun litt tid på det. Mengden mat per gang er mindre enn normalt, så hun får slikkematte 3 ganger per dag. 

     

Her er et par filmer fra de siste dagene: