Slapp av - denne frøkna skal ikke dø. Absolutt ikke. Men hun skal få slippe konkurranseringen. For all fremtid, tror jeg..
5 år gammel,og fortsatt føles det som 50/50 sjanse i forhold til om hun holder seg i ringen eller ikke:
Sjekke musikkansvarlig?
Sjekke noen som akkurat ankommer området?
Kjefte på en nyankommen hund som hun ikke kjenner?
Mulighetene for en frøken som Müsli er mange - og jeg orker ikke påkjenningen lenger.
Müsli kan så mye. På en god treningsdag går hun elitebane i Rally. Hun kan freestyleøvelser langt over kravene til klassen hun er. På trening kan hun skinne.
Men hver gang det er nye hunder med oss på trening, så bruker jeg halve tiden på å jobbe i forhold til det. Fortsatt, etter 5 år :-/
Og i konkurransene så dør vi litt begge to. Det er for mye å passe på.
............
Jeg vet om kolleger som hadde gitt opp for lenge siden, som hadde avlivet henne og funnet en ny stjerne. Man kan da ikke som hundetrener være bekjent av å ha en hund som ikke fungerer, som man ikke får til. Andre hadde kanskje omplassert henne.
Andre igjen hadde fått henne til. Jeg innser det, det er mange svært dyktige utøvere som får til de fleste hunder.
I sommer sa jeg at jeg skulle bruke et år med intensiv trening og så ta avgjørelsen. Det har gått ca. 4 måneder siden den påstanden, men nå synes jeg det holder. For begges del.
Hvorfor nå? Vel, i går startet vi i kl. 2 i freestyle. Müsli løp til musikkansvarlig for å si hei, deretter tok hun en runde rundt i ringen - full fart, glad og fornøyd :-) Deretter så jobbet vi oss gjennom ca. halve programmet og avsluttet for så vidt glade og fornøyde.
Men - i løpet av dagen så gav hun det onde øyet til 3 - 4 hunder hun ikke kjenner. Og det er alltid nye hunder i konkurranse settinger. Og jeg klarer ikke å være på 100% hele tiden.
Og det hele toppet seg ved at Müsli selv ble angrepet av en hund hun kjenner godt og normalt går fint sammen med. Sånt kan skje, det var en lang dag, hundene var slitne og litt på tuppa. Jeg har selv en lettantennelig hund som selvagt svarte opp for fullt. Men - selv om den episoden var litt uforskyldt, så var det det som fikk begeret til å renne over. Hun er ikke en hund som takler slikt bra, hun takler ikke konkurransesttinger - og jeg er lei av å ikke føle meg trygg i ringen.
Hva betyr det for Müslis livskvalitet?
Det betyr kun at hun skal slippe å være med i konkurranser.
Müsli skal fortsatt være med på to treninger i uken. Hun skal fortsatt gå litt spor og søke kantareller. Fortsatt blir det tur. Så alt i alt så tror jeg det blir til det beste.
Hva betyr dette for meg? Ikke så mye annet enn at jeg nå kan dømme mer i Kreativ Lydighet (spør i vei), jeg kan være bakkemanskap mm.
En stund, for se ikke bort i fra at jeg etter hvert dukker opp i ringen igjen.
Uten andre ambisjoner enn å stille med en (ny liten) hund som trives i ringen og føler seg trygg og fornøyd i konkurransesettinger.
Her er bilder fra Müslis siste (trolig) konkurranse, i går:
Takk til Cathrine Jullum Kise for fine bilder.
...................
Først var det Schamo. En fantastisk liten omplasseringshund (samojed/japansk spisshund?) som gikk fra et engstelig vrak til en herlig kompis. 11 år hadde vi sammen. Vi trente litt av alt, men ingen store krav.
Så kom Litten - amstaffblandingen som fikk føle rasismen tett på kroppen. En suveren søkshund som ble redningshund, og deretter figuranthund på passeringskurs med mer. Han var med på Barn og Hund foredrag og besøk på skoler, sfo osv. Nesten 15 år ble han.
Deretter var det Jack. En aktiv rakkar. Omplasseringshund. Labrador, schäfer, huskey, rottweiler.
Full i krutt, futt og glede. En suveren brukshund, og en brukandes hund i det meste annet. Dessverre var han litt for aktiv til sitt eget beste, og måtte gå på smertestillende fra 5 års alderen og ut livet. Det utelukket konkurranser, og også noe trening. Mot all formodning ble han over 14 år på tross av dårlig kropp.
Og så kom Müsli. Pyreeneisk gjeterhund som gir mye glede og mange grå hår. Ikke en enkel frøken. Egne meninger om alt, og sier kraftig i fra om ting ikke går hennes vei.
Men, hyggelig å ha med seg rundtomkring da hun finner roen over alt (bortsett fra i konkurransesettinger) - kan etterlates alene på hytter og hotell, ingen problem. Ok, ja - slik har de alle vært egentlig - så hun er vel bare som alle de forrige på de positive sidene 😂
Så får vi se hvordan det blir med neste overlapphund. Blir nok ikke lenge til!
Godt å høre at man er flere i samme båt, med å ikke takle konkurransesituasjonen så bra. For oss var det mine konkurransenerver som gjorde at hunden syntes situasjonen ble kjempeskummel. Jeg stinker nok av stress, og oppførte meg sikkert deretter. En hund merker jo det der med en gang. Vi hadde mange års konkurransepause før jeg følte at vi kunne prøve oss igjen. For oss var forløsningen at jeg endelig FORSTO, ikke bare med fornuften, men med hjertet og handlinger, at konkurransen handlet om MEG. Hunden min gjør sitt beste uansett. Konkurransen handler om hvordan JEG takler stresset, ringbåndet, publikum, dommere, andre hunder. Så det var JEG som måtte trene på det (så vi trente mye konkurranselikt), og det var JEG som måtte lære meg hvordan jeg kunne fortelle hunden min at jo mer stresset og rar jeg blir, jo mer gøy (bedre belønning) blir det!
SvarSlettDet tok lang tid, og egentlig hadde jeg aldri tenkt å konkurrere med henne igjen, og var fornøyd. Det kan du også være, og bør du være, så lenge du vet at det er det beste for hunden.
Jeg sier bare at det KAN hende du en dag kjenner at NÅ er du klar for å takle konkurranse igjen. Eller ikke. Det viktigste er at vi er rettferdige ovenfor hunden.
Takk Gudrun. Kloke ord. Og du har så rett. Mine konkurransenervene gjør det ikke lett for henne. Hva som kom først av nervene og problemene er jeg ikke sikker på, men at de to tingene hører sammen er garantert.
SlettOg, som du sier, kanskje prøver vi oss igjen om noen år. Om vi vil og føler det er ok. Og konkurransetrening skal vi ikke gi oss med, uansett :-)