SATS: Litten hos veterinæren

Litten har alltid vært engstelig hos veterinæren. Han synes personen/veterinæren er helt topp, men ikke søren om han setter pris på sprøyter og annet tull. Han har vært uheldig opp igjennom årene, og har opp gjennom årene ofte måttet fikse på ødelagte klør. Trekking av klokapsler var nesten en rutine de årene vi trente med Norske Redningshunder. Da thyroxinmangelen meldte seg ble det i tillegg årlige blodprøver. Skrekk og gru :-(

Ting bedret seg noe etter at vi kom til vår nåværende veterinær, Trude Rogstad. Hun tar seg god tid med dyrene. Hilser og prater. Viser utstyret, f.eks. srøyten, før hun bruker det. Forklarer for både hund og eier. I tillegg slipper Litten å sitte på bordet, vi får sitte sammen på gulvet. Men, selv hos Trude har jeg sittet og holdt ham forholdsvis godt fast. Uten store protester, men med noe rykking i labben og klagelyder når blodprøven tas.

Da jeg lærte om SATS fikk jeg forståelse av at det kunne være løsningen på problemene hos veterinæren. Kayce ville gjerne bli med Litten og meg, så vi bestilte time for ny blodprøve.

Kvelden før fant jeg frem en sprøyte. Satte meg ned med Litten, viste den og sa "sprøyte, D". Tidligere hadde jeg lært ham navnet på foten hans. Jeg klemte nå på foten og sa det ville bli litt vondt - gav ham et lite klyp, Sa "vondt - D". Gjentok med å forklare at vi ville klemme på foten, sette sprøyte og at det ville gjøre vondt. Prøvde også å legge inn tidsaspektet, altså at det ville vare noen sekunder: ddddddddD. D signaliserer at det er ferdig - dddddd er keep going signalet.
Etter at jeg hadde gjort det gikk en vennine, Anna, gjennom samme prosedyre. Litten aksepterte det hele, noe undrende tror jeg :-)

Da vi dagen etter kom til veterinæren ville Kayce at Litten skulle se på mens Jack fikk vaksine. Jack finnes ikke engstelig for slike ting, men allikevel viste og forklarte vi samtidig som vi brukte keep going signal (underveies: dddddddd) og suksess signal (ferdig: D).

Da det var Littens tur viste Trude alt utstyret (sprøyte, strikk, klemme), forklarte hva som skulle gjøres med alt sammen - mens jeg berørte punktet på labben der strikken skulle stramme og sprøyten skulle stikke samt sa D for hver enkelt ting Trude viste ham (han så og snuste på) og satte navn på. Deretter tok hun blodprøven samtidig med at hun forklarte og jeg gav ham keep going signalet (støttesignal) og suksess signalet i det hun var ferdig.

Underveis satt Litten helt rolig ved siden av meg og fulgte med. Ikke en eneste protest, hverken ved å rykke i labben eller lage lyd. Jeg holdt ham ikke fast, men holdt lett rundt ham.

Trude sa det virket som om han var så opptatt av å følge med, tenke og forstå at han glemte å bli redd.

Ups! Vi hadde glemt at også Litten skulle ha vaksine.. Ok, frem med ny sprøyte, nål og flasken med vaksinen. Trude begynte på nytt å vise og forklare. Jeg dro ham i nakkeskinnet og forklarte at det var der sprøyten skulle komme nå. Og Litten, han begynte å logre :-)
Lykkelig og fornøyd fikk han vaksinen.

11,5 år gammel, og endelig trygg hos veterinæren. Tenk at det skulle ta oss tobeinte så lang tid å lære hvordan gjøre det!

Video av veterinærbesøket

Regner med at dette er temmelig forvirrende lesning for alle som ikke har vært borti SATS før? Heldigvis filmet Kayce det hele, og forhåpentligvis kommer det etter hvert på You Tube. Jeg skal da sørge for å få lagt en link fra bloggen.