Mammadyret er treg med blogging, så jeg tar saken i egne poter og endelig får jeg sagt min mening om ting og tang! Her skal jeg liksom trene og jobbe og bli verdens beste - som om jeg ikke allerede er det! Jeg kan alt jeg, det er bare det at verden av og til forstyrrer meg. Andre hunder for eksempel, de må da vite å holde seg langt unna når selveste Jack jobber, eller hva? Og hva med alle de fantastiske menneskene? Elsker dem jeg, og vil gjerne fortelle dem at de er verdens beste - alle som en. Først det, så trene. Det må da være bra, eller?
Men, jeg er blitt ganske så flink. Mammadyret har skjerpet seg, og jeg får trent nær andre hunder minst to ganger i uken. Og det går bra - selv om jeg fortsatt gjerne skulle ha sjekket et par av dem ut, bare litt... Neste gang vi er på Kongsberg Hundeklubb skal vi jobbe i langline sier mammadyret, og det blir jo bra :-) Foreløpig bruker vi vanlig leiebånd, selv om hun jo våger å slippe det inni mellom. Når jeg skal trene sammen med kompisen min, Nancok, trener jeg løs. Vi vil jo gjerne leke og prate litt - men stort sett så holder vi oss i skinnet og løper forbi hverandre i innkalling, sitter og ligger fint ved siden av hverandre, sitter fint når menneskene våre hilser og prater og tøyser (men det er ganske vanskelig...). Hopper over hverandre på kommando kan vi og, og det er dødskult!
Forrige helg hadde vi en merkelig tispe her. Hun så ikke helt ut som andre hunder. Langbeint var hun, høy rygg hadde hun - og den lange snuten!!! Vi skulle liksom få være litt løs sammen da, og jeg stormet bort som jeg alltid gjør. Var visstnok ikke høflig det, så dama ble sur. Så da krangla vi litt - men sluttet når folkene våre sa i fra. Fikk noen skrammer i ansiktet, var en tøff dame!
Etterpå gikk vi tur samme, og det var greit. Kikka litt forsiktig på hverandre, og ble nesten venner. Ble i alle fall enige om at det ikke var noe poeng i å krangle. Menneskene våre, som liksom skal ha litt peiling, de burde jo ha visst at vi skulle ha begynt med tur og ikke løpe løse sammen først... Hrmf, ikke lett å være meg nei!
I påsken dro Litten, Helena, mammadyret og jeg til Tysnes. Det gjør vi hver påsker. Og der møter vi alltid kompisene våre, Bianca og Egon. De er collier og ganske snåle. Bianca er litt sær og prippen godt voksen dame, men vi er ganske gode venner. Egon er på min alder, men en skikkelig pusling. Ikke noe fart i han, men veldig snill og grei. Folkene våre skal alltid ut på turer når de møtes, og vi får nesten alltid løpe løs. Dvs., jeg løper og leker - de andre er altfor treige... I år ble det Bianca og jeg som fikk de kule turene, mens Litten og Egon måtte ha litt lettere turer. Er litt dårlig til beins de to. Men, de fikk med seg Helena, det fikk ikke vi :-(
 |
| Anna, Helena og Egon |
 |
| Litten, mammadyret og Helena |
Litten og jeg var også på en topp med bare mammadyret. Ble Littens eneste tur med klatring, da han begynner å bli litt for gammelt for sånt.. Han kom seg opp og vi fikk godbitsøk på toppen :-)
 |
| Jack og Litten på Teiglandsnuten |
Ja, påsken ble fin den. Jeg badet en del både i sjøen og i et vann. Litt trening ble det også, men altfor lite etter min smak. Tysnes i feriene er full av båtfolk med hunder, så en del sladretrening nede ved havnen ble det jo. I tillegg så skal absolutt mammadyret ha meg til å holde Pepsi max flasken hennes med frambeina. Begynner å bli ganske flink - men tror dere hun har tatt bilde av det? Neida! Skal mase på henne jeg, så kommer det vel bilde eller kanskje film etter hvert.
Snøen forsvant for flere uker siden, og jeg har gått noen spor. Ikke så lange, men kult allikevel. Mammadyret har jo alltid dårlig tid, så for at både Litten og jeg skal få gjort noe tar hun med seg Litten og legger sporet. Han får på sporsele og langline, deretter må han legge seg. Mammadyret går ut foran ham og legger tørrfor i mange av fotsporene sine. Etter noen meter ber hun ham om å følge sporet. Og om han hører henne så gjør han det - og hvis ikke så forstår han det når hun gestikulerer med hendene. Det er jo bare det han vil, så skal ikke så mye til :-) Så går hun videre og legger gjevnlig ut tørrfor i fotsporene. Underveis legger hun også gjenstander som Litten ignorerer til fordel for mat, men som jeg senere plukker når jeg går sporet. Helt i enden legger hun en tyggepinne e.l. til Litten og en kul gjenstand til meg. Så går hun litt videre før hun venter på at Litten skal komme i mål. Han er ikke så rask, men nøyaktig - det er han!
Litt senere på dagen får jeg gå samme sporet. Av og til finner jeg litt mat som Litten har glemt, og gjenstandene finner jeg selvsagt og gir til mammadyret. Hun skryter fælt av meg og sier at jeg er blitt mye roligere i sporet enn hva jeg var før!
Bare et par dager etter at vi var tilbake på Darbu fra påskeferien skjedde det noe snålt. En bil stor bil kom kjørende, og bak i den var det to store dyr!
 |
| Granitt kikker ut |
 |
| Gnist er først ut |
Gnist og Granitt heter de, og de skal bo her! I alle dager, hva med meg? Ingen har spurt meg om jeg vil ha dem her? Og hvor mye tid vil mammadyret da få til å leke med meg? Hallo, hva er dette for noe tull?
Ikke kan de noe heller. Ikke sitte og ligge når man ber dem om det - ikke kan de danse, sprette eller rygge når noen spør. Ikke kan de rundere eller gå spor sammen med mammadyret. Hva i alle dager skal hun med dem?
Og de skal bo ute på jordene MINE, der jeg bruker å trene, leke, løpe og kose meg. Visstnok så skal de etter hvert bære med seg menneskene på tur. Er ikke jeg god nok? Jeg kan jo trekke dem med på tur??
Tok ikke mangen dagene heller før menneskene satt litt på dem ute på jordet. Jaha, tenker jeg da - det er langt fra det til at de gidder å bære dere på tur. De går jo ikke på frem en gang!
 |
| Chris på Granitt |
 |
| Helena på Gnist |
 |
| på Gnist (ja jeg vet, joggesko...) |
Noe annet rart er at de har sånn derre separasjonsangst. De kan visstnok ikke være fra hverandre uten å få panikk. Ikke liker de å vaske seg heller. Mammadyret har nok litt å jobbe med her ja, som om hun ikke hadde nok fra før av!
Og vet dere hva, i går måtte jeg være med inn på jordet til dem. De var jo på mitt treningsområde, så skulle bare mangle. Men, hvorfor tok hun dem ikke ut først? Først jobbet vi sladretrening. Jeg kikket på dem og så på mammadyret før jeg fikk klikk og godbit. Enkelt, ikke sant?
Deretter jobbet vi litt Heelwork i bånd. Deretter litt agility, fortsatt i bånd. Også enkelt så lenge hestene var langt unna. Men så måtte jeg gå "på plass", og det etter hvert ganske tett forbi Gnist og Granitt.. Skummelt. Ville gjerne bort, men så er de jo litt store også da..
Aller verst var det når Gnist og Granitt liksom skulle snuse på meg. Da ville jeg UT derfra! Og jammen klarte jeg å få med meg mammadyret ut, men vi måtte gå rolig og fint mot porten, og hestene fulgte hos hele veien. Skummelt..
Etterpå var Litten litt inne hos dem. Han er ganske så kul, så han ingorerte dem selvsagt så lenge de holdt seg unna, og kjeftet på dem når de ville snuse på ham. Typisk ham, takler alt når han går med mammadyret - men vil ikke ha noen innblanding fra andre 4-beinte.
Nei, hvordan dette skal gå det aner jeg ikke!
