Kompis kom til meg uten erfaring med hverdagsliv, mennesker eller trening. Små øyeblikk i hverdagen har derfor fått uventet stor betydning – som den dagen han for første gang satte seg på signal.
I begynnelsen av desember ble jeg gjort oppmerksom på en omplasseringshund her i Spania. En fem år gammel pomeranian, oppvokst i en valpefabrikk, med navnet Pollo. Han hadde trolig knapt vært utendørs, og aldri bodd i hus sammen med mennesker. Aldri gått i bånd, og aldri vært på tur.
Hundene holdes i egne skur/uthus, slik jeg forsto det. De som ikke lenger brukes i avl, eller som ikke blir solgt, får heldigvis en ny sjanse og overleveres til en forening som driver med omplassering.
Denne hunden tror jeg ble tatt ut av valpefabrikken i september (ut i fra informasjon jeg fant da jeg søkte litt online). Hvor han var etter det vet jeg ikke, men de tre siste ukene før jeg hørte om ham bodde han i fosterhjem hos en norsk dame her i Spania.
Det jeg fikk høre minnet meg sterkt om Schamo – min første hund, som jeg overtok da jeg var 23 år gammel. Schamo var vokst opp under lignende forhold i Norge, og ble holdt på en låve sammen med 75 andre hunder frem til Dyrevernsnemnda og politiet hentet dem ut under en razzia.
 |
| Schamo |
Schamo kom hardt skadet til Oslo Dyreklinikk, der jeg jobbet den gangen. Planen var at han skulle videre til FOD-gården etter utskrivelse, men i stedet ble han med meg hjem. Han hadde heller aldri vært på tur, aldri hatt sele eller halsbånd – og hatt minimal kontakt med mennesker.
Han var veldig redd, men utviklet seg sakte, men sikkert til å bli en trygg hund. På den tiden hadde jeg minimalt med kunnskap, og trodde at tid og kjærlighet var alt som skulle til. Og jeg presset nok på litt vel mye med kjærligheten, til en som syntes jeg var fryktelig skummel den første tiden. Men – det gikk. Hadde jeg hatt den kunnskapen jeg har i dag, hadde det nok gått raskere, rett og slett fordi jeg ville forstått behovene hans bedre.
Da jeg møtte Kompis (som han senere ble hetende), var det en liten, hvit ulldott som møtte meg. Større enn rasestandarden for pomeranian. Veldig sky, men trygg på hunder – akkurat som Schamo var. Kalifa var skeptisk i starten, men vi gikk tur sammen med fostermor, samt Katrine og hennes hunder. Det gikk seg raskt til, og hundene gikk mye side om side på tur.
Noen dager senere, den 5. desember, hentet jeg Kompis.
Han gråt i bilen hele veien hjem fra fostermor, men allerede første kvelden hoppet han opp i sofaen til Kalifa og meg og søkte nærhet.
Å få på ham sele for å gå tur var utfordrende. Han holdt trygg avstand når jeg kom med selen, og det var helt uaktuelt for ham å komme til meg i den situasjonen. Nå, tre uker senere, setter han seg ned slik at jeg kan komme til ham. For et par dager siden kom han til og med bort til meg da vi skulle ut – så det går fremover.
Mat var et helt eget kapittel. Kanskje har han måttet kjempe om maten tidligere – jeg vet ikke. Første dagen kastet han seg over Kalifa's mat mens hun spiste. Både Kalifa og jeg reagerte instinktivt (jeg flyttet ham unna, ikke verre enn det), men det resulterte i at han i noen dager ble engstelig for å gå bort til sin egen matskål.
Da bar jeg ham bort til skålen og satte ham forsiktig ned omtrent en halvmeter unna, med god avstand til Kalifa. Da gikk han og spiste. Nå settes Kalifas mat ned først, og så setter jeg Kompis sin mat på motsatt side av rommet – han går sammen med meg bort, og han spiser glad og fornøyd.
Renslig? Ikke helt. Han tør jo ikke gå bort til døren for å si ifra, eller vet kanskje ikke at det er en mulighet. Så hvis han må på do og jeg ikke registrerer ekstra uro, da skjer det inne. Men de fleste dager går det bra, så det løser seg nok det også.
Etter en ukes tid skulle jeg skrive under kontrakt og få passet hans. I passet sto det Pollo, og at han var fem år gammel. Men før jeg signerte papirene ble han scannet, og chippen sjekket.
Det viste seg at det var Feil hund.
Det var ikke Pollo – det var Chicago. Kommet fra samme sted, samme dag, men født i mars 2024. Altså: ett år og ni måneder gammel. En unghund. 🙂 Pollo var allerede adoptert bort og flyttet ut av landet, men i den tro at det var Chicago.
Han hadde ikke noe forhold til noen av navnene, så det spilte ingen rolle for ham. Men passet måtte endres, og den riktige Pollo måtte få sitt. Det ble derfor tur til veterinæren, og alt ble ordnet. Da fikk han navnet Kompis i passet, og ble registrert på meg.
Ganske raskt begynte jeg å bruke langline utendørs, der det er trygt å gi ham mer frihet. I starten var langine litt skummel, men ganske raskt kom det frem en litt mer leken variant – forsiktig, men tydelig. Nå, tre uker senere, er det mye hopp, sprett og glede på tur. Det føles av og til som å gå på tur med ren lykke. 💖
Her i Spania går mange hunder løse, og mange eiere tar ikke hensyn til andre hundeeiere/hunder. Med Kompis går det helt fint. Han hilser på alle som kommer, og heldigvis har det ikke vært noen konflikter så langt. Men han har også begynt å forstå at hvis han velger å komme til meg i slike situasjoner, kan det vanke en godbit. Vi kan fint passere hunder uten å hilse, så lenge den andre hunden lar oss.
Kalifa synes det er vanskelig når hunder kommer brått på, men heldigvis ser det ikke ut til at Kompis lar seg påvirke av det. Han synes det er helt greit å få godbit mens jeg jobber med mønsterleker med Kalifa – og velger gjerne bort den andre hunden for å fokusere på meg.
Det mest frustrerende med å få en slik fyr i hus, er mangelen på kontakt og kommunikasjon. I starten stirret han mye, fulgte med på alt jeg gjorde, men responderte ikke på noe. Når jeg skulle trene med Kalifa, fikk han panikk og begynte å løpe rundt og rundt i rommet – eller snurre rundt på stedet.
Det første jeg gjorde, var å sette meg rolig på gulvet med skikkelig gode godbiter. Jeg sa navnet hans og ga en godbit. Mye. Etter hvert gjorde jeg det med begge hundene: sa «Kalifa» – godbit til Kalifa. Sa «Kompis» – godbit til Kompis.
Deretter begynte jeg forsiktig med håndtarget. Når han tok snuten borti hånden min, sa jeg «klikk» og ga godbit. Jeg har foreløpig ikke brukt klikker på ham, men ordet «klikk» betyr at han har gjort riktig, og at belønning er på vei.
For omtrent en uke siden kom det første gjennombruddet. Jeg kunne lede ham inn i en sitt ved hjelp av godbiten. Hånden min som gikk opp over snuten hans var ikke lenger skummel. For en glede!
Nå setter han seg omtrent 80 % av gangene på muntlig signal, uten hjelp av hånd eller lokking – og godbiten kommer etter utført øvelse.
Sitt er ikke viktig. Det er ikke poenget. Sitt er bare symbolet på at han begynner å forstå. At han begynner å forstå læring.
Hadde noen tidligere spurt meg om jeg noen gang ville ha en pomeranian, hadde jeg svart:
«Nei. Men dukker det opp en hund som trenger meg – og det tilfeldigvis er en pomeranian – så kanskje.»
Og sånn ble det.
Kompis – en kul kar med masse energi, glede og personlighet – har blitt en del av familien.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar