Hva gjør jeg? Fra tid til annen overfører jeg penger til mennesker som er bedre enn meg, mennesker som gjør noe aktivt! Jeg legger ut lenker på facebook og jeg signerer opprop. Håper at andre også kan gjøre litt, at andre også kan gi litt til dem som gjør mer enn de fleste - for at litt flere skal få det bedre.
Deretter går livet videre, og snart er elendigheten ute av tankene mine. Slik tror jeg mange har det, det er lett å glemme når grusomhetene er langt borte. Når det ikke angår oss.
22.7.2011 var dagen da det plutselig angår alle oss her i Norge.
En bombe går av ved regjeringsbygget og mange skytes og drepes på Utøya. En forskrudd person klarer å ta mange liv og å ødelegge ennå flere.
Jeg er ikke personlig rammet. Jeg kjente ingen av de døde, og trolig heller ikke noen av de skadde. Jeg kjenner pårørende og føler med dem.
Plutselig ble frykten og avmakten en del av samfunnet vi lever i her i Norge. Tryggheten er borte.
Norge står sammen i sorgen, vi ønsker å gå videre uten frykt og som et mer inkluderende samfunn. Jeg håper det blir slik - og at enkeltindivider fremover aksepterer sine medmennesker litt mer, blir litt mer inkluderende. Samtidig må vi si i fra når vi ser ekstreme holdninger blomstre, ikke la dette skje igjen!
Du skriver fint, Nina! Jeg liker så godt å se alle tegnene på at Norge har reagert med større engasjement, varme og inkludering etter det grusomme som hendte så nært oss forrige fredag. Tenk om det varer lenge! :-) Og tenk om det kan utvikle seg ytterligere! Jeg synes verden virker så mye mindre etter det som hendte og jeg har faktisk fått litt mer håp for framtiden og hva som er mulig.
SvarSlettSå inspireres jeg av engasjementet ditt! :-) Det du skrev over her ga meg lyst til å gjøre noe! Takk for påminnelsen om den fantastiske jobben mange aktive gjør over hele verden for å hjelpe dem som har det vanskelig. De fortjener økt oppmerksomhet og skryt! Samtidig liker jeg at du også setter fokus på noen viktige og, for mange, praktiske måter å hjelpe til på - de aktive kommer kort uten økonomiske bidrag og spredning av informasjon om hva som skjer. En skal ikke undervurdere hvordan tydelig engasjement for dem som har det vanskelig, for eksempel via facebook, kan gi andre håp og inspirasjon.
Jeg tenker også på den viktige jobben atferdskonsulenter og hundetrenere har og hvor mye de kan bety for hunder og eierne deres.
Takk for det Therese!
SvarSlett